Kastrering av hannhunder

Kastrering av hannhunder er i flg lov om dyrevelferd forbudt med mindre det er gode grunner for det. Allikevel ser det ut til at det har vært en liberalisering av praksisen rundt kastrering de siste årene.

Da jeg begynte å spørre kunder om hunden var kastrert eller ikke i 2006 var 9,5% av hannhundene kastrert. Samme år så Randi Helene Tillung i sin masteroppgave (N=821) at 9,6% av hundeeierne som svarte på et spørreskjema på internett at hunden deres var kastrert.  I 2010 hadde 17% av hundene jeg hadde på konsultasjon blitt kastret. Altså en økning. Hvorhvidt dette reflekterer den totale hundpopulasjonen er vanskelig å si.

Her har jeg sett raskt på noen undersøkelser

 

Hunder som rømmer

Om en ser på litteraturen kan det se ut til at kastrering har effekt på at hannhunder stikker av.

Her er reduksjon i denne atferden i ulike undersøkelser:

• Hopkins m.fl (1976) førte kastrering til at 90% (37 av 42)
• Idowu (1984) 18,24 % (15 av 17)
• Neilson et al. (1997) 50 til 70 % av voksne hannhunder reduserte atferdene mellom 50 og 90%

Kirurgisk kastrering kan føre til en sterk reduksjon i seksuell atferd, som igjen kan føre til at hunden rømmer mindre (Hart et al., 1997).

Noen hunder viser bare en liten reduksjon i rømmingen etter kirurgisk kastrering.

I en undersøkelse av Maarschalkerweerd et al. (1997) delte de opp atferdene i to grupper. De hvor rømmingen ble påvirket av tisper som hadde løpetid og “andre”.

64 % av hundene som rømte når tisper hadde løpetid, rømte mindre etter kastrering.  Men kun 16% av de ”andre” rømte mindre etter kastrering (Maarschalkerweerd et al., 1997).

Effekten av kirurgisk kastrering på rømming vil derfor være avhengig av motivasjonen bak atferden.

Om rømmingen kommer av at tisper har løpetid vi kastrering være relevant. Men ikke hvis rømmingen har andre årsaker.

Aggresjon

Aggresjon er en veldig kompleks form for atferd og er påvirket arvelige faktorer, perinatale forhold,  tidlige erfaringer i hundens liv, treningsmetoder osv. Aggresjon i seg selv er ikke spesifikt nok til å si om en hund bør kasteres eller ikke. Det er viktig å avgjøre hva slags aggresjon det er snakk om.

Det finnes flere typer aggresjon, f.eks

• Konkurransemotivert aggresjon
• Fryktaggresjon
• Smerteaggresjon
• Maternalaggresjon
• Territoriell aggresjon
• Lært aggresjon

Fryktaggresjon ser ut til å være den vanligste form for aggresjon. Det finnes ingen dokumentasjon på at kastrering vil redusere denne formen for aggresjon. En hund vil kunne vise denne formen for aggresjon om den ikke har noen fluktmulighet (f.eks om den er i bånd). Og den vil samtidig lære seg en strategi gjennom de erfaringene den har gjort seg i møte med andre hunder, mennesker eller andre situasjoner.

En typisk seksuell dimorfisk atferd er aggresjon mellom hannhunder. Hannhunder er oftere involvert i aggressive konflikter med andre hannhunder.  Det er få undersøkelser som har sett på akkurat denne typen atferd og det ser ut til at effekten av kastrering varierer mellom individer (Hart, 1974).    

Fra litteraturen kommer det ikke klart frem hvilken type aggresjon som blir mest påvirket av kirurgisk kastrering.  Resultatene fra de ulike undersøkelsene varierer veldig. I undersøkelsen til Hopkins et al. (1976) så ble kun aggresjon mellom hannhunder påvirket av kirurgisk kastrering. Her ble aggresjonen redusert hos 62% av hundene. det var ingen reduksjon i aggresjonen når den var territoriell eller fryktindusert (Hopkins,1976). Voith (1980) nevner at kirurgisk kastrering er en effektiv måte for å redusere aggresjon mellom hannhunder.

I følge Steven Lindsay (2001) er det få hunder som får en signifikant forbedring etter kirurgisk kastrering når det gjelder aggresjon mellom hannhunder. Men det ser ut til at slossingen blir påvirket til en viss grad. En hypotese går ut på at kastrerte hannhunder er mindre attraktive for andre hannhunder å sloss med (Lindsay, 2001).

Andre effekter av kastrering
Benjamin Hart publiserte i 2001 en artikkel i Journal of the American Veterinary Medical Association hvor han konkuderte med:

"Results suggest that the presence of circulating testosterone in aging sexually intact male dogs may slow the progression of cognitive impairment, at least among dogs that already have signs of mild impairment."

 Nilensen, Echstein og Hart konkluderer med dette:

"Castration was most effective in altering objectionable urine making, mounting, and roaming. With various types of aggressive behavior, including aggression toward human family members, castration may be effective in decreasing aggression in some dogs, but fewer than a third can be expected to have marked improvement. Age of the dog or duration of the problem behavior does not have value in predicting whether castration will have a beneficial effect."

Maarschalkerweerd, Endenburg, Kirpensteijn og Knol så på effekter av kastrering litt vidt og de så også disse bieffektene:

The side effects of orchiectomy included increased bodyweight, increased appetite and decreased activity in less than 50 per cent of the dogs, and there was a significant relationship between increased appetite and bodyweight. The clinical signs of testosterone-dependent disease in most of the dogs either decreased or disappeared after orchiectomy.

Heidenberger og Unsheim så det var en rekke atferdsproblemer som ble redusert, men de så også dette:

 10 bitches appeared to be aggressive only after being neutered. Particularly feeding behaviour changes in 42% of the male dogs and 32% of the female dogs towards an increased intake of food, which also leads to an increase in body weight. This corresponds to decreasing activity, which is indicated by increasing time of rest (male dogs 36%, female dogs 18%) and decreasing motivation to move. Motivation for playing, watchfulness and perseverance change more seldomly and sometimes increase. The character of the neutered animals is predominantly described as "devoted, friendly and kind".

 Videre skriver de:

Changes of behaviour following neutering depend on many influencing factors. Above all effective obedience training, but also the family situation of the owner, time factors, conditions of keeping and contact with other dogs have different impacts on the control of the individual behavioural problems.

Kastrering av hunder med atferdsproblemer

Kastrering av hunder er et alt mer og mer aktuelt tema. Og denne uken publiserte forskning.no en artikkel på temaet.
Jeg vil tro veterinærers opplevelse og min opplevelse av hva som er vanlige problemstillinger mht atferd er forskjellig. Men jeg må si det er ytterst sjelden jeg opplever at hunder har atferdsproblemer som skyldes kjønnshormoner ene alene.
Vi må ikke glemme at atferden hos hunder varierer med raser og James Serpell fortalte i et foredrag i 2010 at de kunne se at det var rasevariasjon i hvor stor effekt kastrering hadde på atferden. Så langt er vi ikke kjent med hvorfor det er slik variasjon. Han fortalte også at det var høyere forekomst av aggresjon hos kastrerte hunder enn ukastrerte. Desverre er dette så langt upubliserte data. Men jeg skal følge med å komme med mer informasjon etterhvert.

Hvorhvidt kastrering har effekt på atferd vil også variere med hvor lenge den aktuelle atferden har vært tilstede. Hunden vil gjøre seg erfaringer som fører til at læring etterhvert vil ha større innflytelse på atferd. Desverre ble jeg referert til på forskning.no at dette hadde noe med kjønnsmodningen å gjøre, men det var altså tiden etter at atferdsproblemet oppsto jeg mente.

I den artikkelen på forskning.no beskrev en av veterinærene at hun sydd betydelig flere bittsår her i Norge enn i USA. Hvorfor det er slik vet vi ikke, men det kan være flere forklaringer enn kun kastrering. Jeg inbiller meg også at dette kan være noe som har utviklet de siste 10-15 årene. Mitt inntrykk er at med at kulturen vi har på hund og hundehold her i Norge har endret seg, og spesielt etter innføringen av ny hundelov. Dette kan også være en faktor i tillegg til arvelige faktorer og sosialisering og miljøtrening.

Les også mer om kastrering i min artikkel fra 2010

Velferd i hundeavlen

Onsdag 16. november 2011 arrangert studentene på veterinærhøgskolen en debatt. Debattens tema var: Veterinærens rolle innen hundeavl.

Dette synets jeg var et veldig godt initiativ og jeg var veldig godt fornøyd med hele kvelden. Arrangørene gjorde en kjempejobb.

Men etter et slikt arrangement er det viktig å ikke glemme temaet. Det er viktig å holde poteten varm, fortsette debatten og komme i gang med konstruktive tiltak. Og det er også viktig å faktisk gjøre de tingene man lover under en slik debatt.

Det ble etterlyst mer kunnskap og åpenhet om forekomsten av ulike arvelige lidelser hos hunder og deres levealder. Dette er noe Agria har relativt grei oversikt over og de ville mer enn gjerne dele dette med NKK. Kristin Prestrud sa at de gjerne ville ha dette materialet. Da kunne de gi hundeeierne denne viktige informasjonen slik at det var lettere å velge rase og ha realistiske forventninger.

Det ble fra andre også påpekt at det fantes et diagnoseregister, men at veterinærene ikke var særlig flinke til å bruke dette. Å bruke et slikt diagnoseregister er viktig for å få god oversikt. Kunnskap om forekomsten av ulike diagnoser og levealder hos hunder og de ulike rasene er viktig (sammen med kjennskap til arvbarheten) for å kunne sette inn rett tiltak i avlsarbeidet.

Jeg må egentlig si at jeg ble litt overrasket over at bruk av diagnoseregisteret ikke var særlig utbredt blant veterinærene. Og det er rart at forsikringsbransjen (Agria m.m.) har betydelig bedre oversikt over helsetilstanden til hundene våre enn det veterinærstanden og NKK har.

Helseregister

Burde kanskje det være en offentlig oppgave (NVH) å ha et sentralt helseregister som alle journalprogrammene til veterinærene er koblet opp mot? Et register som kan brukes til forskning og i avlsarbeidet.

Ettersom den vanligste årsaken til avlivning av hunder er atferdsproblemer, er det veldig viktig å ta hensyn til atferd i avlsarbeidet. Vi vet det er store variasjoner i forekomst av atferdsproblemer hos ulike raser, og det er også avdekket gener som er med på å kode for ulike atferdsproblemer. Det er synd det så å si ikke gjøres noen kartlegging av forekomst av atferdsproblemer hos ulike raser.

Enkelte raseklubber krever at hunder er mentaltestet el. før de godkjennes brukt i avl. Disse testene er i utgangspunktet designet for å avgjøre om en hund er en egnet tjenestehund for politiet/militæret, og sier lite om hvordan hunden er egnet som en familiehund. Om atferd skal vektlegges i avlsarbeidet, bør det brukes eller designes en test egnet til formålet, spesielt for familiehunder.

Jeg synes det er viktig å ta hensyn til dyrevelferdslovens krav om kompetanse og avl. Loven sier at en ”… skal ha kompetanse til den aktiviteten man utfører”. Og § 25 som sier at ” Avl skal fremme egenskaper som gir robuste dyr med god funksjon og helse”.

Driver man med hundeavl, må man ha kompetanse til det. Jeg synes det burde ligge noen krav fra NKKs side vedr avl. Skal man få et kennelnavn fra NKK, bør det ligge noen krav i bunn. Jeg synes ikke at det eneste kravet er at ingen andre har det samme navnet. NKK bør innføre et kvalitetssikringssystem. Et system som innebærer kunnskap og rutiner som ligger over lovverket.

Og hvis oppdretter følger disse kravene så kan vedkommende være berettiget å bruke et kvalitetsstempel/logo. Denne bør fornyet jevnlig, f. eks hvert 5. år. Dette kvalitetssikringssystemet bør markedsføres godt slik at valpekjøper lett finner de dyktigste oppdretterne. Et slikt system bør være frivillig, men fordelen med systemet bør være så stor at det er attraktivt å kvalitetssikre seg.

Praktiske utfordringer

Å være selektiv i avlsarbeidet når vi har å gjøre med små populasjoner, vil være en utfordring mht innavlsproblematikk. Det gunstigste hadde vært å ha færre raser i vårt lille land. Men i praksis er det vanskelig da vi mennesker tiltrekkes av kuriositeter, og vil gjerne ha noe spesielt som få andre har.

Og hva gjør vi med raser som har store velferdsproblemer bare ved å eksistere slik de er i dag? Kan vi forby enkelte raser her i landet fordi de har store velferdsproblemer pga overtyping, arvelige lidelser eller atferdsproblemer?

Veien videre

Jeg synes god kartlegging som et godt avlsarbeid kan baseres på er viktig for dyrevelferd. Samtidig må en gjøre valpekjøpere i stand til å velge riktig rase med relevant og riktig informasjon, og de må gjøres i stand til å velge dyktige oppdrettere.

• Diagnoseregister må tas i bruk (som inkluderer atferd)
• Opprette et sentralt helseregister for hunder (som inkluderer atferd)
• Finne en måte å evaluere hunders atferd på som kan brukes i avlsarbeidet. C-BARQ kan være et alternativ
• Kartlegge utbredelsen av ulike arvelige lidelser hos hund
• Beregne arvbarheten til ulike lidelser og atferdsproblemer

Mitt håp er at NKK, Veterinærhøgskolen, UMB, Forskningsrådet, Veterinærinstituttet, Mattilsynet osv tar dette på alvor og gjør noe med de utfordringene som er.

Relevant informasjon

• Uttalelse om hundehold – Rådet for Dyreetikk

• Hundeavl , en etisk vurdering - Rådet for Dyreetikk

• NKKs etiske grunnregler for alv og oppdrett

• NKKs avlsstrategi

• Animal welfare in modern dog breeding, Astrid Indrebø, NKK

Fra utlandet

• UFAW website to provide advice on genetic welfare problems of companion animals
• Pedigree dog bredding in the UK: a major welfare concern?
• Breeding and Welfare in Companion Animals
• Independent Inquiry into Dog  Breeding
• A helthier future for pedegree dogs
• The breeding of pedigree dogs: Time for strong leadership
• En oversikt over arvelige lidelser hos de ulike rasene – Fra Univeristetet i Sidney. Husk å ta hensyn til at disse hundene er fra en annen populasjon og dette sannsynligvis ikke er like gyldig her hos oss.

Hunder er ikke mennesker

I diskusjoner omkring atferd og treningsmetoder hos hunder kommer det ofte utsagn som ”hunder er ikke mennesker” for å underbygge egne argumenter. Å si at hunder ikke er mennesker, vil også si at vi ikke må være antropomorfistiske. Antropomorfisme defineres som å tillegge dyr eller objekter menneskelige tanker, følelser, egenskaper eller behov – i dette tilfellet å tillegge hunden dette.

Antropomorfisme er nyttig og er noe vi bør ha i forhold til våre hunder til en viss grad, men vi bør ikke være for antropomifistiske heller. Om vi skal forstå hvordan en hund har det eller opplever en gitt situasjon, må vi selv forsøke å gjenkjenne den følelsen hunden har. Vi må være litt antropomorfistiske for å forstå at det å være redd ikke er en ok følelse, for den følelsen har vi hatt selv. Vi tillegger hunden den samme følelsen vi selv kjenner, vi vet det ikke er spesielt hyggelig og tilrettelegger for at hunden skal oppleve den følelsen mindre. Gjenkjenning av hundens følelser handler altså om antropomorfisme. Men på den andre siden må vi heller ikke bli for antropomorfistiske, for hunder er ikke akkurat helt like oss mennesker. Og det er ikke sikkert det er i hundens beste interesse å få sjokolade, å bli trillet i en vogn som en baby, eller ha på seg en rekke klær selv i varmen. En hund må få lov til å være hund.

Selv om vi alle vet at hunder ikke er mennesker så er det veldig mye som er likt hos mange dyrearter, men det ser ut til at det er større likhetstrekk mellom mennesker og hunder enn en rekke andre arter.

Læringsteori

Læringsteorien er universell. Den tidlige forskningen på læringsteori skjedde på hunder, mennesker, rotter og duer. Det de oppdaget viste seg å være likt for alle disse artene, og etter hvert også alle andre arter. Men det er noe variasjon i hvor lett ulike atferder lar seg lære, avhengig av den ulike arts motivasjon eller naturlige atferd. Den store forskjellen på mennesker og de fleste andre artene er at vi har et verbalt språk og utvidede kognitive egenskaper. Vi må huske på at det er gradsforskjeller mellom arter og ikke enten eller.

Kommunikasjon

Hunder har hatt noen titalls tusen år med evolusjon sammen med oss mennesker og de ligner mer og mer på oss. F.eks har hunder gjennom generasjoner lært å oppfatte våre signaler mye bedre enn deres ville slektninger kan, og også mye bedre enn sjimpanser.  Vi mennesker forsår intuitivt hva peking betyr, det gjør også hunder. Men de er så si alene om å forstå det, vår nærmeste slektninger sjimpansen forstår ikke hva peking betyr. Det har også vist seg at mennesker intuitivt forstår hva en hund vil gjennom de lydene den lager.

Vi mennesker uttrykker følelser i ansiktet og vi gir mer uttrykk for følelse på vår høyre halvdel av avsiktet enn den venstre. Nå vi mennesker ser på hverandre har vi en tendens til å titte meste på den andre personens høyre halvdel av ansiktet. Dette gjør også hunder, men de gjør det bare mot oss og ikke ovenfor hverandre. Det er heller ikke avdekket at andre arter gjør det samme.

Organisering

Sosial organisering kan skje på en rekke ulike måter. En måte å leve på er i familiegrupper. Det har vist seg at hundens nærmeste slektning, ulven, lever i familiegrupper og ikke i strikte hierarkiske systemer. Vi mennesker lever også i familiegrupper, eller i hvert fall i perioder i livet. Men vi omgir oss også med flere ulike sosiale grupper som de på jobben, i klubben, på skolen osv. Den måten vi organiserer oss sosialt med andre enn familiemedlemmer er gjennom lærte forhold. Det har mye å si hva de ulike personene er flinke til, hvilke initiativ de tar osv. Alle disse egenskapene og hvordan vi har lært de å kjenne tilsier hva slags relasjon vi har til dem. På samme måte ser det ut til at hunder organiserer seg sosialt med hverandre. De er ikke i slekt, men organiserer seg med hverandre gjennom lærte forhold, på samme måte som vi organiserer oss med andre på jobben. Og det ser ut til at en valp som vokser opp i en familie med mennesker relaterer seg til disse på samme måte som i en familiegruppe. Vi ser dette bl.a. gjennom at hunder knytter seg til menneskene på samme måte som barn knytter seg til foreldre.

Modelldyr, fordi de er så lik oss

I de senere år har man brukt hund mer og mer som modelldyr for mennesker. Bl.a gjennom Dog Genome Project hvor man har kart lagt hundens gener, så bruker man denne kunnskapen for å sammenlikne med hva man har funnet i Human Genome Project. Gjennom dette har man bl.a. funnet at det er de samme genene som koder for bl.a. brystkreft og parkinson  hos mennesker og hunder. Ellers har det vist seg at livsstilssykdommer rammer relativt likt både hos hunder og mennesker

Hunders kognitive egenskaper har i den senere tid vært viet stor oppmerksomhet, nettopp fordi hunden brukes som modelldyr for menneskers kognitive egenskaper. Det har vist seg at enkelte hunder kan lære godt over 1000 navn på objekter og man har også konkluder med at hunder har intelligens likt et barn på 2 år. Ved siden av dette har også kognitive egenskaper hos dyr generelt fått mer oppmerksomhet, dette feltet kalles også kognitiv etologi.

Summa summarum er mennesker og hunder ganske like. Vi kommuniserer godt med hverandre begge veier, vi har flere like sykdommer som styres av de samme genene, vi organiserer oss likt, knytter oss likt til hverandre og en rekke andre ting. Vi har levd sammen i flere tusen år og tilpasser oss hverandre genetisk. Å si at hunder ikke er lik oss stemmer, men vi må sette det i en sammenheng – for vi er ganske like allikevel.

Seksualatferd eller…..

Kastrering viser seg i noen undersøkelser å ha effekt på
seksuelt motiverte atferder hos hannhunder. Men hos hannhunder finner vi en
rekke atferder som vi ofte tolker som seksuelt motivert atferd, men som
nødvendigvis ikke trenger å være seksuelt motiverte. Disse atferdene kan være
høyt aktivitetsnivå, urinmarkering inne eller/og ute, veldig opptatt av lukter,
rømme, riing på andre hunder eller mennesker, og aggresjon mot hunder av samme
kjønn.

Disse atferdene kan også være andre ting enn seksualatferd.

Hannhunder kan i perioder med løpetid i nabolaget være
relativt aktive, rastløse, frustrerte, slutte å spise, ule når de er hjemme, og
de kan også stikke av for å finne tispe med løpetid. Men disse atferdene kan
også komme av andre ting.

Hunder som stikker av kan også stikke av fordi de vil
utforske andre ting enn tisper, de kan løpe etter vilt, andre hunder de liker å
leke med, bli med passerende personer eller hunder på tur, eller ta seg en tur
på egenhånd for å utforske omgivelsene. En hund kan også ”rømme” om den blir
skremt av noe.

Om en hannhund uler hjemme kan det være løpetid i nabolaget,
men det kan også være en hund som stemmer i koret med en annen hund, det kan
være at hunden har separasjonsangst eller en hund som er frustrert av en eller
annen årsak og hunden kan også være oppmerksomhetssøkende.

Om hunden urinmarkerer mye kan hunden ha urinveisinfeksjon,
eller den kan også være engstelig i det miljøet den er i, oppmerksomhetssøkende
eller har separasjonsansgt.

Om hunden er veldig opptatt av lukter og bruker mye tid på å
snuse kan det være spennende lukter av tisper, men det kan også være andre
lukter som hunden finner interessant. Vi ser også at hunder kan snuse mye og at
dette kan være en overslagshandling eller at hunden kan være engstelig.

Hunder som rir på andre hunder kan gjøre det fordi de skal
forsøke å finne ut av relasjonen mellom de. Det kan hende at hunden rir på andre hunder fordi de leker, eller det
kan være seksuelt motivert. Rir hunder på mennesker kan det være
oppmerksomhetssøkende, kontrollerende eller at hunden er engstelig.

Om hannhunden er aggressiv ovenfor andre hannhunder kan det
være konkurranserelatert aggresjon, men det kan være beskyttelsesaggresjon,
territoriell aggresjon, frustrasjonsrelatert aggresjon, fryktaggresjon. Det kan
også være relatert til smerter eller andre helseproblemer.

Som du ser så kan det være flere mulig årsaker bak en
atferd, og det er ikke alltid gitt at atferden er seksuelt motivert.

De aller fleste atferdsproblemer bunner og grunner i frykt
og angst. Derfor vil det være lurt å se på atferden som frykt/angst motivert
inntil man har fått stilt en skikkelig diagnose.

Dyretolker, telepati og parapsykologi

Da jeg var i tenårene (på 80-tallet) var jeg veldig opptatt av parapsykologi. Jeg husker jeg og en venninne leste masse og testet ut ESP slik som bl.a. telepati. En god stund var vi veldig overbevist om at dette stemte og at bare vi trente lenge nok ville vi bli skikkelig flinke. Men ettersom resultatene uteble i forhold til forventningene dabbet interessen sakte men sikkert av, uten at vi konkluderte med verken det ene eller det andre.

På samme tid var jeg også en fast leser av Illustret Vitenskap og et annet blad på den tiden som het VITEN. Jeg leste med stor interesse bl.a. alt som handlet om psyken, parapsykologi, og okkulte ting. Jeg husker jeg ble virkelig fasinert av personer som kunne selvantenne, folk med multippel personlighet (de kunne ha inntil 16 ulike personligheter som hele tiden konkurrerte), parapsykologi, ut av kroppen opplevelser, folk som kunne kommunisere med døde og så videre. Men etter hvert dabbet interessen av og jeg tenkte ikke spesielt mye på alle disse tingene.

Men i de senere år har jeg lagt merke til at den generelle interessen for paranormale fenomen og alternativ behandling har fått stor oppmerksomhet hos folk, skremmede stor oppmerksomhet. Og denne interessen har også blitt større også hos dyreeiere og folk som vil hjelpe dyreeierne.

Min gamle nysgjerrighet på disse temaene har gjort at jeg igjen har forsøkt å finne ut litt mer om det.

Telepati
Bl.a Susan Blackmore og Richard Wiseman oppgir at det så langt ikke finnes noen forskning som støtter eksistensen av parapsykologi. Til tross for dette er det fortsatt mange som praktiserer og selger sine tjenester til andre. Det har vært hevdet fra enkelte hold at vi må se til kvantefysikken for å forstå paranormale fenomen, men fortsatt eksisterer ikke noen dokumentasjon på at noe menneske har paranormale egenskaper.

Rupert Sheldrake er en kjent figur i parapsykologikretser. Han er biolog og har publisert en rekke
bøker og artikler med tema parapsykologi bl.a. Dogs that Know When Their Owners are Coming Home, and Other Unexplained Powers of Animals (1999). Jeg har ikke lest boken, men har hørt Rupert Sheldrake fortelle essensen i boken i et klipp på  Youtube.

Det ser ut til at han har hypoteser om telepati som han forsøker å forklare og underbygge med historier av andre personers observasjoner. Samtidig har han gjort noen undersøkelser, disse har ved noen anledninger blitt gjentatt av andre, bl.a. Richard Wiseman, men de har ikke sett en høyere treffprosent enn ved ren tilfeldighet. Rupert Sheldrake har også blitt kritisert for at metoden ikke er bra nok.

Det finnes et par titalls dyretolker som tilbyr seg å "lese" hva hunden, katten, hesten osv tenker om deg, hvor den har smerter, hva den tidligere har opplevd m.m. Jeg har snakket med mange mennesker som har vært hos telepater med sine dyr. Noen er strålende fornøyd fordi de mener vedkommende har funnet ut av ting andre ikke har funnet ut av, andre er misfornøyd og mener dette bare er tull. Opplevelsene er forskjellige.

Så langt ser det ut til at det ikke er utviklet noen metode som har vist at telepati faktisk eksisterer. Tryllekunstnere som Ian Rowlandog  Derren Brown har vist at med noen teknikker så kan de komme opp med samme resultat som andre som påstår de kan kommunisere telepatisk eller snakke med døde. De kaller metodene ”Cold reading” og ”Hot reading”.

Tryllekunstneren James Randi ville i 1964 gi 1000 dollar til den som, under kontrollerte former, kunne vise at han/hun hadde paranormale  egenskaper. Denne pengepremien har stadig vekk blitt større og er i dag på en million dollar.

Så langt har ingen klart å dokumentere eksistensen av paranormale egenskaper inkludert telepati. min anbefalning er: vær kritisk

Aktivisering – et nyttig tiltak i behandling av atferdsproblemer?

Flere hundeeiere som kommer på konsultasjon har fått råd av andre om å aktivisere hunden mer for å løse hundens atferdsproblem. De har gått mer tur, syklet med hunden, trent lydighet, begynt å trene agility, lært hunden triks osv. Det har vært aktiviteter som hunden og hundeeier vanligvis setter stor pris på. Men hvor nyttig er slike tiltak mot atferdsproblemer?

Hos mennesker er det godt dokumentert at fysisk aktivitet kan ha god effekt ved milde til moderate former for depresjon og ved kronisk tretthetssyndrom. Her er fysisk aktivitet et alternativ til de tradisjonelle behandlingsformer. Det kan og være nyttig ved panikklidelse, generalisert angstlidelse, schizofreni, konversjonslidelser, kroniske smertetilstander og alkoholisme. Dette er derimot ikke dokumentert hos hunder. Men vi skal ikke se bort fra at det kan ha noe effekt.

Gjennomsnittshunder vi treffer på atferdskonsultasjon er ute på tur i ca 2 timer pr dag, men det er også årstidsvariasjoner og variasjoner mht været. Det vil si at hunder er mindre ute på tur om vinteren og når det er dårlig vær. Aktiviteten hunden får på tur vil også variere med om det er båndtvangstid eller om hunden i det hele tatt kan være løs. En hund som oftere er løs vil være mer fysisk aktiv enn en hund som går på tur i bånd.

Det er dokumentert at hunder som er med på en eller annen form for hundesport har færre atferdsproblemer enn hunder som ikke er med på hundesport. Kommer det av at hunden er i aktivitet, eller kommer det av at hundeeier styrer atferd, lærer å trene hund og at hunden er bedre sosialisert og miljøtrent? Jeg vil tro hundeeiers styring av atferd, kunnskaper om hundetrening og at hunden blir bedre sosialisert og miljøtrent er viktigst.

Hva slags effekt mental aktivisering har på hunden kommer ann på utgangspunktet. Om hunden er lite aktivisert, kjeder seg, vil mental aktivisering sikkert ha gunstig effekt. Men om hunden er normalt aktivisert er det ikke sikkert at økt aktivisering er et særlig effektivt tiltak på atferdsproblemet.

Om man har en hund som f.eks er redd for lyder, hunder, fremmede mennesker eller å kjøre bil – da vil aktivisering alene ikke gjøre hunden mindre redd. Men aktivisering vil muligens gjøre hundens prognose bedre da alle de andre tiltakene muligens vil virke mer effektivt på hunden.
Til sammenlikning; vil du bli kvitt tanlegeskrekken ved å begynne å jogge eller begynne å løse kryssord? Tror ikke jogging er løsningen, men jogging vil gjøre at de andre behandlingstiltakene kan ha bedre effekt.