Tidligere ble mye av atferden til hundene forklart veldig enkelt og atferden ble sett på som hierarkisk eller som en sosial struktur. Man trodde at hunder var motivert (eller hadde en intern drift) til å oppnå en høyere status eller rang i forhold til andre hunder eller mennesker, og at dette førte til aggresjon i hundens forsøkt på å oppnå kontroll.Mange dyktige hundetrenere, atferdskonsulenter og etologer tenkte slik tidligere. Men etter hvert som vi har lært mer gjennom vitenskapelige undersøkelser og vi har fått mer klinisk erfaring, vet vi nå at fundamentet i teorien om dominans var feil. Majoriteten av trenere og atferdskonsulenter har endret syn og også sin praksis.
Vi har en mye bedre forståelse for hvordan hjernen virker og hvordan dyr lærer. Dette har gitt oss muligheten til å utvikle bedre forståelse for hvorfor atferder slik som aggresjon utvikler seg hos hunder.
I denne artikkelen oppsummeres hvorfor dominans ikke lenger betraktes som er brukbar forklaring på atferd hos hunder. Full artikkel finner du i Bradshaw et al. (2009).
Hovedpunkter
Hvor kommer dominansteorien fra?
- Tidlige studier av ulv i fangenskap mente at det var en rigid sosial struktur som ble vedlikeholdt av aggresjon
- Disse funnene ble overført til hund ettersom ulven var hundens opphav
- Denne teorien ble deretter overført til relasjonen mellom hunder og mennesker, og at hunden så sitt forhold til mennesket i relasjon til den relative statusen til hunden
Hva er problemet med denne teorien?
- Nyere studier av ulver har avdekket at den normal sosial gruppering hos ulver er en samarbeidende familiegruppe som består av foreldre og avkom, hvor det forekommer ytterst lite aggresjon
- Hunder har forandret seg veldig gjennom domestiseringen og en gruppe ferrale hunder har ikke den samme sosiale struktur som det ulver har.
- Studier av samhandling mellom hunder viser ikke at de har noe fast hierarkisk forhold til hverandre, men heller en relasjon som er basert på læring.
Hvor kom “dominans teorien” fra?
Det er viktig å legge merke til hvor tanken om dominansteori opprinnelig kom fra, ettersom det vil hjelpe til med å forklare debatten bak bruken av det i dag. Konseptet med dominansteori er historisk vell etablert innenfor etologien – studiet av naturlig atferd hos dyr. Dominans ble brukt til å beskrive relasjoner mellom individer, hvor en av to dyr ble observert å vinne en viktig ressurs i en konkurransesituasjon.
Over tid så man at det å bruke denne teorien på mer komplekse arter ble vanskelig fordi forholdet ikke alltid var konsekvent. Med andre ord, selv om hund A mest sannsynlig vil vinne over en motstander i en konkurranse om en attraktiv ressurs, så kan hund B vinne over en annen. Det har vist seg at hos sosiale arter så er det andre faktorer som ser ut til å være mer influerende på utfallet av konkurransesituasjonen. Utfallet av en konkurransesituasjon om mat kan være påvirket av hvor sulten det enkelte dyret er. Evnen til å gjenkjenne og å lære ulike signaler som kan si noe om hvordan andre hunder kan agere i ulike situasjoner kan også påvirke utfallet av konkurransesituasjonen. Derfor blir Dominans en veldig forenklet modell for å beskrive interaksjonen mellom sosiale arter. Innen etologien er det nå utviklet mer komplekse modeller som brukes for å forklare sosial organisering (for eksempel Van Doorn et al. 2003).
Dominans ble brukt for å beskrive hundeatferd ved å overføre det man hadde observert hos ulv i fangenskap til hund. Disse ulvene var en kunstig sammensatt gruppe som også ikke hadde noen mulighet til å komme seg bort fra de andre (Mech 1999). Resultatet av disse studiene foreslo at det fantes en rigid hierarki hvor spesielle individer som “alfa” hadde prioritet, og at disse vedlikeholdt den sosiale strukturen gjennom å vise aggresjon ovenfor de andre (Zimen 1975).
Ettersom ulven er opphavet til hunden foreslo de som var interessert i hund at liknende sosial struktur måtte finnes hos hund. Og at etableringen av slike grupper var basert på hunden iboende trang til å bli leder, eller alfa i denne gruppen.
Denne forståelsen av hundens atferd ble så vell etablert at den også ble overført til relasjonen mellom menneske og hund, med den ideen om at hunder også anså menneskene som konkurrenter i jakten på sosial status.
Denne forståelsen av hunder har blitt bruk til å forklare atferder som strekker seg fra aggresjon, oppmerksomhetssøkende atferd, ødeleggelse av gjenstander og inventar og til og med ved problemer med å lære hunden innkalling.
Om man tror at atferden til hunden er motivert av å klatre på rangstigen og kontrollere eller dominere eieren sin, så vil dette føre til den konklusjonen at eieren må dominere over hunden for å gjøre noe med problemet.
Denne tolkningen av hundens atferd har en tendens til å motivere for treningsteknikker basert på straff og makt for å ”vise hunden hvem som er sjefen” (f.eks. Kovary 1999).
Men som vi skal se videre i artikkelen vet vi at slik bruk av “dominans teori” for å forklare hundens atferd er basert på vage antakelser, og at det derfor er viktig å evaluere på nytt de teknikkene vi bruker i hundetrening. Det er viktig at de teknikkene vi bruker ikke bare er effektive, men også tar hensyn til hundens velferd.
Ny forståelse for ulevatferd
Nyere forskning som er basert på viltlevende populasjoner av ulv foreslår at gruppen er mer basert på samarbeidende familiegrupper, hvor et ynglende par produserer valper og at andre familiemedlemmer hjelper til med oppfostringen av valpene (Mech and Boitani 2003).
Denne spesielle reproduksjonsstrategien er adaptiv til deres økologiske nisje. Selv om det fører til at færre valper blir født, så investerer de mer i hver valp slik at dere fører til en større sannsynlighet for overlevelse.
Selv om den naturlige sosiale grupperingen hos ulver er basert på samarbeid i familiegruppen hvor det er foreldrene som guider avkommene i utviklingen av sosiale ferdigheter og jaktferdigheter. Så kan man heller se på forholdet mellom de som forelder – avkom forhold, heller enn et konkurranseforhold (Mech 2008).
I slike sosiale grupper er det ikke noen “alfa” som blir etablert gjennom styrke (Mech 2008), og det er ikke noe bevis på ulver med livsvarige dominant egenskaper (Packard 2003). Aggressiv atferd er veldig sjeldent i stabile grupper (Mech 1999), og om det skjer, så er det fleksibelt slik at konflikten baserer seg på forholdene det dreier seg om og ikke en relasjon. Ettersom ”dominans hierarki” ikke ser ut til å eksistere hos vill ulv, er argumentet om å bruke det på huden fordi den stammer fra ulven ganske svakt (Van Kerkhove 2004).
Har ferrale hunder samme sosial struktur som ulv?
Den enste antakelsen mht dominansteori er etter som ulvene er forfedrene til hunden så vil de danne samme type sosial struktur (e.g. Lindsay 2000). Men det viser seg at hunden har endret seg voldsomt i forhold til ulven gjennom domestiseringen (Miklósi 2007), og observasjoner av ferrale hunder foreslår at den sosiale strukturen ser ut ti å være helt annerledes (reviewed in Bradshaw et al. 2009). F.eks er parring helt uten restriksjoner hos ferrale hunder (Pal et al. 1999), og selv om hunden viser ”dempende signaler”, så gjør den det ovenfor medlemmer i familiegruppen, ovenfor individer i andre grupper, noe som foreslås å være en generell atferd som har den funksjonen å dempe konflikter, mer enn å være en underdanig handling for å vedlikeholde gruppens hierarkiske struktur.
Studier av ferrale hunder ser ut til å vise at domestiseringen har forandret den sosiale atferden til hunden betydelig.
Fritt levende hunder, ferrale hunder, danner ikke familiegrupper, det er ingen restriksjon mht parring, og heller ikke noen tegn til en familiestruktur som dannes rundt et ynglende par slik man finner hos ulven. Samhandling mellom individer ser ut til å være mye mer flytende, og er mer relatert til situasjon, brunstsyklus og tidligere læring om atferden hos andre.
Hva med sosial struktur hos domestiserte hunder?
Ettersom verken naturlige grupper av ulver eller frittlevende grupper med ferrale hunder ser ut til å ha en pyramidisk hierarkisk sosial struktur som en tradisjonelt beskrev at de hadde, er det vanskelig å tro at hunder har en slik struktur.
Nyere forskning mener at grupper av domestiserte hunder ikke former sosiale grupper som kan bli tolket til å være noe som minner om et dominanshierarki. Dette studiet som er beskrevet av Bradshaw et al. (2009) undersøkte interaksjonen mellom en gruppe med 19 som bodde sammen. Målet med studiet var å undersøke hvorvidt disse kastrerte domestiserte hundene, som hadde bodd sammen i minst 6 mnd og som levde såpass fritt at de kunne selv bestemme hvem de ville være sammen med, kunne danne hierarkiske struktur slik det har vært påstått i ”dominansteorien”.
Interaksjonene mellom hvert par av hunder ble kartlagt, men de viste ingen form for hierarkisk struktur. Det så derimot ut til at interaksjonen mellom hundene var lært og som kunne båre variere og ikke variere mellom ulike situasjoner. Dette kunne igjen kombinere sammen med en global sosial gruppestruktur (Bradshaw et al. 2009).
Dominans som en forklaring av atferd
Det er derfor veldig lite bevis på at sosial struktur hos domestiserte hunder er basert omkring et tradisjonelt pyramidisk sosial struktur. Dette kan se ut som et akademisk argument som har liten verdi i en hverdagslig samhandling mellom hunder og mennesker, men det reelle problemet som har reist seg er at bruken av ”dominansteori” hos hunder ikke bare blir brukt for å beskrive samhandlingen mellom individer, men også for å forklare den. Med andre ord, grunnen til at hunder viser en atferd ble beskrevet som at ”den forsøker å øke sin sosiale status”. Dette betinger at hunden danner en pyramidal sosial struktur som baserer seg på å vinne konkurranse, men forsøker de virkelig å øke sin relative status gjennom å planlegge i forveien?
Tanken om at hunder har den egenskapen at de kan etablere en abstrakt forståelse av sin egen relative status, og relatere denne til andres relative status, planlegge fremover i tid med det målet å forandre deres relative hierarkiske posisjon. Denne formen for tanke gang er virkelig veldig antropomorfistisk. Ettersom vi mennesker har et språk og en forstørret frontal cortex som gjør oss i stand til å snakke om abstrakte ideer, er det vanskelig for oss og tenke oss at vi ikke kan planlegge uten bruk av ord.
Dette er eksakt det samme argumentet at hunder som viser dempende signaler når eieren kommer hjem, og finner at hunden har gjort fra seg inne eller ødelagt noe, og viser skam og skyld, i flg vår menneskelige atferd, fordi at de tenker at de har gjort noe galt, i flg vår menneskelige atferd.
Ny forskning støtter det mange atferdskonsulenter og hundetrenere mener er hundens respons til situasjonen (en sint eier), ikke at den føler skam (Horowitz 2009).
Ettersom det er vanskelig for oss mennesker å forstå hvordan andre dyr lever og tenker uten denne evnen til tenkning, antar vi veldig lett at de tenker på samme måte som oss. Men det finnes ingen bevis på at hunder kan danne abstrakte tanker og tenke langt frem og tilbake i tid. Det er derfor en ustøttet ide at hunder kan planlegge fremtidige handlinger med det målet å modifisere deres relative status ovenfor andre individer.
Deres respons ovenfor andre hunder og mennesker er mest sannsynlig basert på læring av hvordan andre responderer i ulike situasjoner.
Hva er konsekvensene?
Det virkelige problemet, om vi tenker oss at hunden har en ”master plan” for å oppnå høyere status, er effekten som denne tanken har på eiernes respons til hunden, og deres forsøk på å trene de.
Om eieren tror at hunden gjør noe for å kontrollere dem, oppnå høyere status eller bli sjefen vil det være naturlig å sette inn tiltak som går på å korrigere eller straffe dette.
Dette relaterer seg til å gi hunden en negativ følelsesmessig tilstand, f.eks. frykt eller smerte for å få hunden til å slutte å vise en type atferd.
Beklageligvis er konseptet med ”dominans” vell etablert i historisk vitenskapelig litteratur og menigmanns bevissthet. Selv om majoriteten av hundetrenerne og atferdskonsulentene ikke lenger tror på dominansteori, finnes det noen nye forfattere som tolker spesielt aggressive signaler som dominant ettersom deres definisjoner bygger seg på eldre litteratur (for eksempel Pérez-Guisado, J. and Muñoz-Serrano, A., 2009), noe som bidrar til å vedlikehold denne teorien. I tillegg er det noen trenere som treffer mange tusen hundeeiere gjennom TV som også forfekter disse utdaterte ideene.
Konklusjon
Selv om det har blitt viden akseptert blant kvalifiserte atferdskonsulenter og hundetrenere i mange år at tolkning av hundens atferd basert på dominansmodellen baserer seg på meget tvilsom og utdatert informasjon, er denne teorien fortsatt av de som ikke har hatt muligheten til å lese den nye litteraturen og få erfaring gjennom klinisk praksis.
Denne artikkelen forklarer hvordan denne teorien oppsto pga en historisk feil i å tolke ulven atferd, sammen med en rekke antakelser om at man kan overføre dette til hunder.
Disse antakelsene har gjennom nylig studier tydelig vist seg å være feil, og moderne forståelse av hundeatferd gir oss en mye bedre forståelse av hvordan atferd utvikles. Selv om dominans ofte blir brukt som et akademisk argument, så er det viktig å forstå at måten folk forstår atferd på har veldig stor innflytelse på hvordan de behandler hundene. Det er også viktig å ta hensyn til hunden velferd.
Referanser
Bradshaw, J.W.S., Blackwell, E.J. and Casey, R.A. (2009) Dominance in domestic dogs – useful construct or bad habit? Journal of Veterinary Behaviour, Clinical Applications and Research, Volume 4, Issue 3, Pages 109-144 (May-June 2009).
Horowitz, A. (2009). Disambiguating the “guilty look”: Salient prompts to a familiar dog behaviour. Behavioural Processes, 81, 447-452.
Kovary, R., (1999). Taming the dominant dog. American Dog Trainers Network: 23 http://www.inch.com/~dogs/taming.html
Lindsay S.R., 2000. Handbook of Applied Dog Behavior and Training, Volume 1, Adaptation and Learning. Iowa State University Press, Ames, Iowa, p. 12.
Mech, L.D. (1999). Alpha status, dominance and division of labor in wolf packs. Can. J. Zool. 77, 1196-1203.
Mech, L. D. (2008). What Happened to the Term Alpha Wolf? International Wolf, Winter 2008, pp. 4-8. http://www.4pawsu.com/alphawolf.pdf
Mech, L.D. and Boitani, L. (2003). Wolf social ecology. In: Mech, L.D., Boitani, L. (Eds.), Wolves: Behavior, Ecology and Conservation. University of Chicago Press, Chicago, IL, pp.1-34.
Miklosí, Á. (2007). Human-animal interactions and social cognition in dogs. In: Jensen, P. (Ed.), The Behavioural Biology of Dogs. CAB International, Wallingford, UK, pp. 205-222.
Packard, J.M. (2003). Wolf behavior: reproductive, social and intelligent. In: Mech, L.D., Boitani, L. (Eds.), Wolves: Behavior, Ecology and Conservation. University of Chicago Press, Chicago, IL, pp. 35-65.
Pal, S.K., Ghosh, B. and Roy, S. (1998). Agonistic behaviour of free-ranging dogs (Canis familiaris) in relation to season, sex and age. Appl. Anim. Behav. Sci. 59, 331-348.
Pal, S.K., Ghosh, B. and Roy, S. (1999). Inter- and intra-sexual behaviour of free-ranging dogs (Canis familiaris). Appl. Anim. Behav. Sci. 62, 267-278.
Pérez-Guisado, J. and Muñoz-Serrano, A. (2009). Factors Linked to Dominance Aggression in Dogs. Journal of Animal and Veterinary Advances, 8 (2): 336-342
Van Doorn, G.S., Hengeveld, G.M., Weissing, F.J., (2003). The evolution of social dominance. II: Multi-player models. Behaviour, 140, 1333-1358.
Van Kerkhove, W. (2004). A fresh look at the wolf-pack theory of companion-animal dog social behavior. J. Appl. Anim. Welf. Sci. 7, 279-285.
Zimen, E. (1975). Social dynamics of the wolf pack. In: The wild canids: their systematics, behavioral ecology and evolution. Edited by M. W. Fox. Van Nostrand Reinhold Co., New York. pp. 336-368.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar