onsdag 11. november 2009

Kastrering

- en lettvint løsning på atferdsproblemer, eller en katalysator for problemer?

Også i dag fikk vi en telefon fra en fortvilet hundeeier. Hundeeieren har en hannhund som i utgangspunktet var aggressiv mot enkelte andre hannhunder. Hundeeieren hadde nå kastrert hunden etter å ha fått dette rådet fra flere hold.

Etter kastreringen hadde imidlertid situasjonen bare blitt verre. Hunden er blitt betydelig mer aggressiv i møte med andre hunder. Fra å være aggressiv mot enkelte hannhunder, er hunden i dag aggressiv mot alle hannhunder og i tillegg har den blitt aggressiv mot tisper.

Dette er dessverre ikke et enkeltstående tilfelle. Det virker som om hunder kastreres over en lav sko for tiden.

Her i Manimal ser vi oftere og oftere at hunder med atferdsproblemer blir kastrert, og at problematferden har blitt verre etter kastreringen. Vi får inn hunder til konsultasjon som har blitt kastrert for tvangsnevroser, separasjonsangst, frykt for fyrverkeri, aggresjon mot fremmede mennesker, konflikter mellom hund og barn i familien, hunder som løper etter biler, hunder som graver i hagen, spiser stein eller bjeffer når det ringer på.

I alle disse tilfelle har kastreringen dessverre ført til en forverring av atferdsproblemet.

Det virker som om det verserer noen myter om kastrering som løsning på atferdsproblemer. Vi vil her presentere noen av mytene, og forklare hvorfor kastrering ikke er en universalløsning ved atferdsproblemer.


Myte 1: ”Kastrering hjelper mot aggresjon hos hannhund”

Den vanligste atferdsmessige årsaken til kastrering, slik vi erfarer på vår atferdsklinikk, er aggresjon mot andre hunder. Aggresjon mellom hunder kan ha mange ulike årsaker. Aggresjonen kan være territorielt motivert, beskyttende, det kan være smerterelatert aggresjon, frustrasjon, statusrelatert aggresjon, fryktaggresjon osv.

Den vanligste årsaken til aggresjon ovenfor fremmede hunder er frykt.

Hunder kan ha manglende erfaring med andre hunder, eller hunden kan ha hatt en eller flere dårlig erfaringer i møte med andre hunder. Fryktaggresjon oppstår ofte i forbindelse med kjønnsmodning og retter seg først og fremst mot samme kjønn og utvikler seg vanligvis til også å omfatte motsatt kjønn.

Ettersom fryktaggresjon oppstår i forbindelse med kjønnsmodning er det lett å tenke at dette har med kjønnshormoner å gjøre. Det vi da må være klar over er at hunden i samme periode er i sin andre fryktperiode. I tillegg til seksuelt motiverte atferder vil altså fryktatferder også kunne oppstå i den samme perioden, uten at dette har noe med kjønnshormonene å gjøre.

Kastrerer du en hannhund som har fryktaggresjon, er sannsynligheten stor for at hunden vil bli verre i møte med andre hunder etter kastreringen.

Kastreringen senker nemlig terskelen for frykt, slik at en fryktaggresjon med stor sannsynlighet blir sterkere.

Det finnes også eksempler på hunder som har fryktaggresjon ovenfor andre hunder og er noe reservert ovenfor fremmede mennesker, som etter kastrering utvikler fryktaggresjon også ovenfor mennesker.

Testosteron og atferd
Testosteron gjør at hunden får en økt terskel for frykt og smerte.

Dette betyr at så lenge hannhunden produserer testosteron (ikke kastrert), skal det mer til for at hunden blir redd, og opplever noe som smertefullt. Enkelt sagt – testosteronet gjør hannhunden modigere.

Etter kastrering får hunden en senket terskel for frykt og smerte.

Dette betyr at for en kastrert hannhund (som ikke lenger produserer testosteron), skal det mindre til for at hunden blir redd, og opplever noe som smertefullt. Enkelt sagt – en kastrert hannhund blir lettere redd og opplever lettere smerte.



Myte 2: ”Kastrering hjelper mot typiske hannhund-atferder”

Ettersom hannhunder har et høyere nivå at testosteron (mannlig kjønnshormon) enn det tisper har og det å kastrere vil føre til en reduksjon av testosteron, er det for mange nærliggende å tenke at kastrering vil påvirke ”typiske hannhundatferder”.

Hva er såkalte ”typiske hannhundatferder”? Undersøkelser viser at hannhunder oftere viser aggresjon ovenfor eier, aggresjon mot andre hunder, territoriell aggresjon, glefsing mot barn, de ødelegger oftere ting har et høyere aktivitetsnivå generelt.

Om vi tenker oss at testosteron påvirker typiske hannhundatferder, da kan disse atferdene bli sterkt påvirket av kastrering. Men dessverre, det er ikke så enkelt. Alle atferdene nevnt over kan nemlig ha helt andre årsaker enn testosteron-påvirkning. Og i slike tilfeller vil ikke kastrering forbedre problemstillingen.


Myte 3: ”Kastrering hjelper mot seksuelle hannhunder”
En undersøkelse viste at kastrering påvirker atferder som er seksuelt motivert. Seksuelt motiverte atferder er f.eks. å rømme for å løpe etter tisper med løpetid, være veldig opptatt av lukter og urinmarkering, statusmotivert aggresjon mot andre hunder (når de konkurrerer om tispenes gunst) eller det å ri på andre hunder.

En hannhund kan være mer eller mindre seksuell fordi det er noe som ligger i rasen, linjen eller familien – altså at det er arvelig.

Testosteron eller maskulin hjerne?
Under fosterutviklingen starter produksjonen av testosteron. Dette hormonet gjør hjernen mer maskulin og mer sensitiv for testosteron. Testosteronet flyter også ut i fostervæsken og vil kunne påvirke nabovalpene. I kull hvor hannvalpen ligger mellom to andre hannvalper, vil konsentrasjonen av testosteron bli høyere og valpen vil kunne bli noe mer maskulin. Dette kalles intrauterin posisjon.

Hannhundens maskuline og seksuelle atferd kan derfor komme av hvor han lå blant sine brødre, og det er hans maskuline hjerne som vil kunne gjøre han mer seksuell – ikke mengden testosteron som produseres.

Testosteron eller læring?
En hannhund som har vist seksualatferd i ulike situasjoner vil også lære av de erfaringene han gjør seg. Derfor vil den hormonelle innflytelsen av atferden blir noe mindre med tiden ettersom hunden lærer. Det er som eksempel gjennomført et studium på hannhunder som hadde paret tisper. I disse tilfellene hadde kastrering liten påvirkning på hundens seksualatferd ovenfor tispene.

Andre årsaker til seksuell atferd
Kryptorkide hunder, dvs. hunder som har en eller begge testiklene inne i buken, vil kunne produsere mer testosteron da testiklene holder en høyere temperatur enn vanlig. Vi skal heller ikke se bort fra ulike helseproblemer som kan føre til økt testosteron produksjon.

Konklusjon
Det finnes altså flere ulike årsaker til at hannhunder viser ulik grad av seksuell atferd bl.a. arv, læring, helse og kjønnsfordeling i kullet. Kastrering på seksuelt motiverte atferder vil derfor ha ulik effekt avhengig av alder, helse, kjønnsfordeling i kullet og arv.


Myte 4: ”Når kjemisk kastrering fungerer bra, vil også kirurgisk kastrering hjelpe”
Mange hundeeiere vi har hatt inne til konsultasjon for atferdsproblemer har valgt kirurgisk kastrering etter først å ha testet med kjemisk kastrering.

Det vanligste ved kjemisk kastrering er at hunden får en injeksjon av kjønnshormonet progesteron. Progesteron hemmer testosteron, men det er viktig å være klar over at progesteron også har en påvirking på atferd i seg selv. Progesteron har nemlig en hemmende effekt på stressreaksjoner, eller sagt med andre ord:

Progesteron har en angstdempende og smertedempende effekt på hunden.

Har hunden fryktaggresjon eller er redd i utgangspunket, er det derfor flere som har sett at atferdsproblemet har blitt betydelig redusert ved bruk av kjemisk kastrering (progesteron.)

Når de så utfører kirurgisk kastrering og ikke får den samme positive effekten, kan dette skyldes at kirurgisk kastrering ikke gir den samme angstdempende og smertedempende effekten som kjemisk kastrering gir.

At en hund har god effekt med kjemisk kastrering behøver altså ikke si noe om hvilket resultat kirurgisk kastrering vil gi. Har hunden fryktaggresjon eller er redd i utgangspunket, er det stor sannsynlighet for at dette blir verre etter kirurgisk kastrering, noe vi ser ofte her hos oss.



Myte 5: ”Det hjelper å kastrere en stresset hannhund”
En stresset hund eller en hund med et høyt aktivitetsnivå kan være stresset av andre årsaker enn testosteron. Er hunden er stresset i perioder med løpetid i nærheten er det nærliggende å tro at dette kan være seksuelt motivert.

Men hunden kan også stresse av andre årsaker. Vi ser ofte at angst, frykt, territoriell eller beskyttelsesaggresjon er årsaker. I tillegg er det en rekke medisinske årsaker som Hypertyriodisme, matallergi, demens eller at det rett og slett er normalt for rasen. Enkelte hunder kan også være lite aktivisert og har derfor et høyt aktivitetsnivå. Og vi må heller ikke se bort fra at atferden rett og slett er lært.

Kastrering vil sannsynligvis ha positiv effekt på hannhundens stress når tisper har løpetid, men den vil ha uheldig effekt om hunden er redd eller har angst. På de andre atferdene vil vi muligens ikke se noen særlig effekt.


Dilemma
En dalmatinerhannhund vi hadde på klinikken i vinter fikk diagnosen statusrelatert aggresjon og fryktaggresjon ovenfor mennesker. Dette var et dilemma. Kastrering ville kanskje være et bra tiltak for statusrelatert aggresjon, men det vil være et dårlig tiltak for fryktaggresjon. Vi anbefalte derfor ikke å kastrere.

En Rottweiler vi hadde på atferdskonsultasjon hadde også fryktaggresjon ovenfor fremmede hunder, men i tillegg hadde hunden den ene testikkelen oppe i buken. Vanligvis anbefaler veterinæren å kastrere slike hunder, men vi frarådet hundeeier å kastrere ettersom vi anså en større fare med forverring av atferdsproblemet enn mulige konsekvenser av å være kryptorkid. Etter kort tid ble hunden kastrert etter veterinærens anbefalning pga kryptorkisme. Aggresjonen til hunden ble betydelig verre og eierne valgte å avlive hunden.


Konklusjon
Ettersom hormonell innflytelse på atferd er sammensatt og kompleks, og at atferd også styres av arv, tidlige erfaringer, emosjoner og læring, vil også effekten av kastrering har varierende effekt.

Kastrering på atferder som er seksuelt motivert vil kunne ha effekt om kastreringen skjer tidlig slik at læring har fått begrenset effekt på atferden.

Kastrering på atferder som ikke er seksuelt motivert vil ha liten eller ingen effekt. Og på atferder hvor frykt og angst er involvert vil atferden kunne bli verre.

Har du kastrert så har du kastrert. Det er derfor viktig at det stilles en atferdsdiagnose før evt. kastrering gjennomføres.

3 kommentarer:

Kari Anne sa...

Du skriver ingenting om å kastrere som forebygging?

Gry Løberg sa...

Hei Kari Anne. Nei det ble ikke noe om forebygging, om tisper, andre måter å kjemisk kastrere på og en lang rekke amdre ting i denne artikkelen.
Jobber fortsatt med temaet og vil publisere mer om kastrering etterhvert. Det tar litt tid å lete og finne informasjon, dette temaet er litt vanskelig tilgjengelig.

Kari Anne sa...

Da får jeg bare smøre meg med tålmodighet :-)