Hva påvirker prognosene til hunder med atferdsproblemer?

Hvor bra en hund vil bli gjennom behandlingen av et atferdsproblem vil alltid variere mellom hunder. Under er det listet opp noen faktorer som påvirker til god og dårlig prognose. Hunder vil vanligvis ha noen faktorer som tyder på god prognose og noen som tyder på dårlig prognose.
Faktorer som påvirker til god prognose:

Kort varighet
Atferdsproblemet kan enkelt og greit diagnostiseres
Alle stimuli kan lett identifiseres og kontrolleres
Mildt problem med kort varighet
Atferden er lite farlig
Liten grad av opphisselse, det er lett å få hundens oppmerksomhet
Lav motivasjon bak atferden
Lært atferdsproblem
Et enkelt problem
Historisk sett en god prognose for dette atferdsproblemet
Motivasjonen og mulighet hos familien til å trene er høy. Familien kommuniserer godt innad
God forståelse for og mulighet til å trene hunden


Faktorer som påvirker til dårlig prognose:

Atferdsproblemet eller bakenforliggende årsaken er lite forstått
Vanskelig å finne, kontrollere og fjerne utløsende stimuli
Omfattende og komplisert atferdsproblem med lang varighet.
Atferden er farlig
Høy grad av intensitet og alvorlighetsgrad
Hunden har uhemmet atferd og gjort stor skade
Høy grad av opphisselse, vanskelig å få hundens oppmerksomhet
Høy og uforutsigbar frekvens
Sterkt arvelige faktorer, atferdene er godt kjent hos arten, hos rasen eller linjen
Komplekst og flere atferdsproblem sammen
Denne typen atferdsproblem responderer dårlig til vanlige tiltak
Kompleks familiesituasjon, familiemedlemmene kommuniserer dårlig med hverandre
Hundeeier klarer ikke å generalisere forebyggende og behandlende teknikker til liknende situasjoner
Atferdsmodifiserende teknikker har vært forsøkt uten resultat
Hundeeier kan ikke forstå selve atferdsproblemet og prinsippene for behandlingen
Hundeeier har vanskelig eller er lite villig til å behandle hunden
Familien ønsker egentlig å omplassere eller avlive hunden
Hundeeier har svake bånd til hunden

Atferdsproblemer og lang varighet av problemet

Mange hundeeiere kommer på atferdskonsultasjon etter at hunden har hatt atferdsproblemet i flere år - gjerne inntil 8 år. De opplever at hunden har et problem, men det er ikke ille nok til å at de velger å gjøre noe med det. Men plutselig så endrer tilværelsen seg. Og da blir atferden et problem og de skal gjøre noe med det strakts - helst skulle atferden vært "plukket av hunden" i løpet av neste uke. Men desværre så er det vanskelig.
Eksempler:

• Hundeeier har en hund som bjeffer når den er alene. Eier opplever ikke dette som noe problem fordi de bor i enebolig og hunden har ingen naboer å plage med bjeffingen sin. Så flytter eier til leilighet med naboer på alle kanter. Da blir bjeffingen et stort problem. Naboene klager og enkelte har blitt truet med utkasting.
• Hundeeier har en hund som bjeffer når det ringer på døre. Det har vært et problem å leve med inntil familien får barn. Barnet vokner av bjeffingen og begynner å skrike. Da opplever de det som et problem.
• Hunden har sått sove i sengen til eier og har hatt en tendens til å være aggressiv om hunden legger seg før eier. Eier får seg kjæreste og etterhvert samboer. Da blir dette et stort problem når det er tre som skal sove i samme seng.
• Hundeeier har en hund som ikke er husren. Det har ikke vært opplevd som et så veldig stort problem inntil de pusset opp og la vegg til vegg tepper i gangen.

Mange av disse atferdsproblemene har en relativt god prognose, men når hunden har hatt atferdsproblemet i 3, 4 eller kanskje inntil 8 år. Da er det en meget lang vei, om det i det hele tatt er mulig.

For at et atferdsproblem skal ha en så god prognose som mulig - sett inn tiltak med en gang. Jo tidligere jo bedre.

Se også min artikkel om prognoser