Aggresjon ovenfor mennesker er et stort problem og i bl.a. England er det det vanligst atferdsproblemet hundeeiere søker råd for.
For å forbedre både diagnostiseringen og behandlingen av denne type atferdsproblem er det viktig å se på biologien bak problemet.
Det serotonergiske systemet og HPA aksen ser ut til å spille en viktig rolle for å kontrollere aggresjon.
Det ble gjennomført en studie hvor de så på 80 aggressiv hunder og 19 hunder som ikke var aggressive.
Det ble tatt blodprøver av hundene og analysert for serum serotonin, plasma kortisol og dehydroepiandrosteron (DHEA).
Aggressive hunder hadde signifikant lavere nivå av serotonin i forhold til de ikke aggressive.
De laveste konsentrasjonene av serotonin fant man hos de hundene som hadde defensive former for aggresjon.
Aggressive hunder hadde et signifikant høyere nivå av kortisol i forhold til de ikke aggressiv.
Hannhunder hadde et signifikant høyere nivå av DHEA enn tispene.
Studiet viste at hunder som er aggressive er forskjellig fra ikke aggressive hunder i aktiviteten i det serotonergiske systemet og HPA aksen.
Referanse:
Belén Rosadoa, Sylvia García-Belenguera, Marta Leónb, Gema Chacóna, Ainara Villegasa, Jorge Palacioa (2010) Blood concentrations of serotonin, cortisol and dehydroepiandrosterone in aggressive dogs. Volume 123, Issue 3, Pages 124-130 (March 2010)
onsdag 31. mars 2010
Hypotyriodisme og atferdsproblemer
I humanmedisin har man sett en rekke atferdssymptomer hos pasienter med hypotyriodisme.
I tidlige stadier av sykdommen har man sett redusert kognitiv funksjon og konsentrasjon sammen med redusert korttidsminne. Dette kan lett forveksles med ADHD. Visuelle og auditive hallusinasjoner kan bli forvekslet med schizofreni og psykoser. Frykt reaksjoner som varierer fra mild angst til paranoia, humørsvingninger og aggresjoner. Alt dette har altså blitt rapportert hos mennesker med hypotyriodisme.
Det har også blitt observert de samme symptomene ved atferdsproblemer hos hunder. Spesielt hos de hundene som enda ikke har utviklet de mer tradisjonelle hud, pels og metabolske symptomene på sykdommen.
Det er viktig å sjekke T4 og TSH hos hunder med atferdsproblemer - har hunden for lav produksjon av tyroksin, vil ikke atferdmodifiserende behandling ha stor effekt alene.
Du kan lese mer om dette her
I tidlige stadier av sykdommen har man sett redusert kognitiv funksjon og konsentrasjon sammen med redusert korttidsminne. Dette kan lett forveksles med ADHD. Visuelle og auditive hallusinasjoner kan bli forvekslet med schizofreni og psykoser. Frykt reaksjoner som varierer fra mild angst til paranoia, humørsvingninger og aggresjoner. Alt dette har altså blitt rapportert hos mennesker med hypotyriodisme.
Det har også blitt observert de samme symptomene ved atferdsproblemer hos hunder. Spesielt hos de hundene som enda ikke har utviklet de mer tradisjonelle hud, pels og metabolske symptomene på sykdommen.
Det er viktig å sjekke T4 og TSH hos hunder med atferdsproblemer - har hunden for lav produksjon av tyroksin, vil ikke atferdmodifiserende behandling ha stor effekt alene.
Du kan lese mer om dette her
fredag 15. januar 2010
Er det forskjelllig å trene en hund med atferdsproblemer enn å trene en hund som skal lære nye ferdigheter?
I mange diskusjoner om treningsmetode skriver flere at det er stor forskjell på å trene hunder med atferdsproblemer og det å trene hunder som skal lære nye ferdigheter slik som f.eks lydighetsøvelser. Derfor legitimeres ofte bruk av sterke ubehag i trening av hunder med atferdsproblemer.
Innen læringsteorien har vi bl.a. to grunnleggende læringsprinsipper. Det ene handler om straff og belønning (operant betinging), og det andre handler om assosiasjon (klassisk betinging). Begge deler skjer samtidig, men de er begge ulikt fremtredene og kan påvirke hunden forskjellig avhengig av bl.a. situasjon, læringshistorie og grad av følelser som er involvert.
Vi vet alle at straff virker på atferd, men det er en del som ligger til grunn for at det skal virke.
· Timing Skal straff virke må den komme i det atferden er i ferd med å starte. En annen ting med timing er at straffen også må opphøre til rett tid. I det hunden av avbrutt atferden.
· Styrke Styrken på straffen må overgå motivasjonen til hunden. Eller hunden må oppleve straffen som sterkere enn motivasjonen. Mange er redd for å straffe for hardt, derfor øker de styrken på straffen gradvis i håp om at den vil bli sterk nok. Faren er at hunden kan venne seg til det.
· Kontroll Atferden må være under hundens kontroll. Hunder med sterke følelsesmessige reaksjoner har liten kontroll på sin atferd. Akkurat som et menneske som er redd for eksempel slanger har liten kontroll, og vil ha vanskelig å holde en slange i armene. For at hunden skal lære konsekvensene med sin atferd må hunden ha såpass kontroll over atferden at den kan avbryte den når straffen kommer. Har ikke hunden kontroll fordi den er redd, sint, blir holdt fast eller for eksempel kaster opp – da vil straff ha liten eller ingen ønsket effekt.
· Nyhet Straffen bør være en nyhet og det bør også atferden. Jo lenger atferden har vedvart, jo mer motivert vil hunden være. Har du straffet flere ganger tidligere uten hell, da vil du med liten sannsynlighet lykkes.
· Hvem straffer Hunden bør ikke forstå hvem det er som straffer, eller helst ikke assosiere straffen med et menneske. Da kan hunden være veldig ”grei” når denne personen er tilstede, men gjøre som før når denne personen er borte. Dette fungerer akkurat på samme måte når du kjører pent og forsiktig forbi fotoboksene.
· Hunden oppfatter straffen som en straff Den straffen du bruker må oppfattes som straff av hunden. Om du kaster 10 liter vann i hodet på en labrador, kan det hende at den bare synes det er morsomt, men en annen hund vil synes det er skikkelig ille.
Når du skal lære hunden en ny ferdighet da har den kontroll på sin atferd og det er relevant å tenke straff/belønning. Hunder med atferdsproblemer har sterke følelsesmessige reaksjoner, og liten kontroll på egen atferd. Det kan være at den reagerer på mennesker, andre hunder, lyder osv med for eksempel frykt, aggresjon og angst. Disse følelsesmessige reaksjonene har hunden liten kontroll på og samtidig er den veldig stresset. Jo større grad av stress/arousal jo mindre vil hunden lære. Dette er sikkert noe du også kjenner igjen hos deg selv.
For å trene en hund som f.eks er redd eller aggressiv, da er første bud å få ned hundens stress/arousal. Dette kan gjøres enkelt ved å bruke avstand. Treningen starter på så stor avstand at hunden forholder seg rolig og er mottakelig for læring.
Assosiasjon
Læring ved assosiasjon involverer følelser og reflekser. Tenk deg selv om du er alene hjemme en sen høstkveld. Telefonen ringer og det er en ekkel person som ringer og skremmer deg. Personen ringer igjen flere ganger og du blir redd. Vil ikke det føre til at du får en klump i magen vare ved lyden av telefonen? Da har du dannet en assosiasjon til lyden av telefonen og denne læringen påvirker følelser. Men om situasjonen er slik at du nylig har fått deg kjæreste og han/hun ringer titt og ofte, vil ikke du få en god følelse når telefonen ringer?
Akkurat slik er det for hunden i ulike situasjoner i møte med de skumle tingene hunden reagerer på. Ting som skjer i tilknytning til møte med den skumle hunder eller mennesket, vil ytterligere forsterke eller svekke den følelsen hunden har i møtet. Dette kan være et stramt bånd, nøkk i båndet, sitronsprut osv. Alle ubehag vil gjøre at den dårlige assosiasjonen til det skumle blir sterkere og alt hyggelig som skjer vil gjøre at assosiasjonen til det skumle vris til å bli en hyggelig assosiasjon.
Argumentet som ofte kommer i diskusjoner på nettet som forsvarer bruk av straff/ubehag hos hund er at fordi hunden har så voldsom reaksjon så må man bruke straff/ubehag.
Mitt argument er motsatt, hos hunder med sterke følelsesmessige reaksjoner så er de så stresset at det er vanskelig å nå inn med straff og belønning. Gjør man noe ubehagelig i møte med det skumle – blir det bare skumlere.
Hovedprinsippene er:
1. Bruk avstand slik at hunden er såpass rolig at den er mottakelig for læring
2. Bruk belønningsbasert trening
Innen læringsteorien har vi bl.a. to grunnleggende læringsprinsipper. Det ene handler om straff og belønning (operant betinging), og det andre handler om assosiasjon (klassisk betinging). Begge deler skjer samtidig, men de er begge ulikt fremtredene og kan påvirke hunden forskjellig avhengig av bl.a. situasjon, læringshistorie og grad av følelser som er involvert.
Vi vet alle at straff virker på atferd, men det er en del som ligger til grunn for at det skal virke.
· Timing Skal straff virke må den komme i det atferden er i ferd med å starte. En annen ting med timing er at straffen også må opphøre til rett tid. I det hunden av avbrutt atferden.
· Styrke Styrken på straffen må overgå motivasjonen til hunden. Eller hunden må oppleve straffen som sterkere enn motivasjonen. Mange er redd for å straffe for hardt, derfor øker de styrken på straffen gradvis i håp om at den vil bli sterk nok. Faren er at hunden kan venne seg til det.
· Kontroll Atferden må være under hundens kontroll. Hunder med sterke følelsesmessige reaksjoner har liten kontroll på sin atferd. Akkurat som et menneske som er redd for eksempel slanger har liten kontroll, og vil ha vanskelig å holde en slange i armene. For at hunden skal lære konsekvensene med sin atferd må hunden ha såpass kontroll over atferden at den kan avbryte den når straffen kommer. Har ikke hunden kontroll fordi den er redd, sint, blir holdt fast eller for eksempel kaster opp – da vil straff ha liten eller ingen ønsket effekt.
· Nyhet Straffen bør være en nyhet og det bør også atferden. Jo lenger atferden har vedvart, jo mer motivert vil hunden være. Har du straffet flere ganger tidligere uten hell, da vil du med liten sannsynlighet lykkes.
· Hvem straffer Hunden bør ikke forstå hvem det er som straffer, eller helst ikke assosiere straffen med et menneske. Da kan hunden være veldig ”grei” når denne personen er tilstede, men gjøre som før når denne personen er borte. Dette fungerer akkurat på samme måte når du kjører pent og forsiktig forbi fotoboksene.
· Hunden oppfatter straffen som en straff Den straffen du bruker må oppfattes som straff av hunden. Om du kaster 10 liter vann i hodet på en labrador, kan det hende at den bare synes det er morsomt, men en annen hund vil synes det er skikkelig ille.
Når du skal lære hunden en ny ferdighet da har den kontroll på sin atferd og det er relevant å tenke straff/belønning. Hunder med atferdsproblemer har sterke følelsesmessige reaksjoner, og liten kontroll på egen atferd. Det kan være at den reagerer på mennesker, andre hunder, lyder osv med for eksempel frykt, aggresjon og angst. Disse følelsesmessige reaksjonene har hunden liten kontroll på og samtidig er den veldig stresset. Jo større grad av stress/arousal jo mindre vil hunden lære. Dette er sikkert noe du også kjenner igjen hos deg selv.
For å trene en hund som f.eks er redd eller aggressiv, da er første bud å få ned hundens stress/arousal. Dette kan gjøres enkelt ved å bruke avstand. Treningen starter på så stor avstand at hunden forholder seg rolig og er mottakelig for læring.
Assosiasjon
Læring ved assosiasjon involverer følelser og reflekser. Tenk deg selv om du er alene hjemme en sen høstkveld. Telefonen ringer og det er en ekkel person som ringer og skremmer deg. Personen ringer igjen flere ganger og du blir redd. Vil ikke det føre til at du får en klump i magen vare ved lyden av telefonen? Da har du dannet en assosiasjon til lyden av telefonen og denne læringen påvirker følelser. Men om situasjonen er slik at du nylig har fått deg kjæreste og han/hun ringer titt og ofte, vil ikke du få en god følelse når telefonen ringer?
Akkurat slik er det for hunden i ulike situasjoner i møte med de skumle tingene hunden reagerer på. Ting som skjer i tilknytning til møte med den skumle hunder eller mennesket, vil ytterligere forsterke eller svekke den følelsen hunden har i møtet. Dette kan være et stramt bånd, nøkk i båndet, sitronsprut osv. Alle ubehag vil gjøre at den dårlige assosiasjonen til det skumle blir sterkere og alt hyggelig som skjer vil gjøre at assosiasjonen til det skumle vris til å bli en hyggelig assosiasjon.
Argumentet som ofte kommer i diskusjoner på nettet som forsvarer bruk av straff/ubehag hos hund er at fordi hunden har så voldsom reaksjon så må man bruke straff/ubehag.
Mitt argument er motsatt, hos hunder med sterke følelsesmessige reaksjoner så er de så stresset at det er vanskelig å nå inn med straff og belønning. Gjør man noe ubehagelig i møte med det skumle – blir det bare skumlere.
Hovedprinsippene er:
1. Bruk avstand slik at hunden er såpass rolig at den er mottakelig for læring
2. Bruk belønningsbasert trening
mandag 4. januar 2010
Hvorfor er det galt å bruke dominansteori for å forklare atferd hos hunder?
Tidligere ble mye av atferden til hundene forklart veldig enkelt og atferden ble sett på som hierarkisk eller som en sosial struktur. Man trodde at hunder var motivert (eller hadde en intern drift) til å oppnå en høyere status eller rang i forhold til andre hunder eller mennesker, og at dette førte til aggresjon i hundens forsøkt på å oppnå kontroll.Mange dyktige hundetrenere, atferdskonsulenter og etologer tenkte slik tidligere. Men etter hvert som vi har lært mer gjennom vitenskapelige undersøkelser og vi har fått mer klinisk erfaring, vet vi nå at fundamentet i teorien om dominans var feil. Majoriteten av trenere og atferdskonsulenter har endret syn og også sin praksis.
Vi har en mye bedre forståelse for hvordan hjernen virker og hvordan dyr lærer. Dette har gitt oss muligheten til å utvikle bedre forståelse for hvorfor atferder slik som aggresjon utvikler seg hos hunder.
I denne artikkelen oppsummeres hvorfor dominans ikke lenger betraktes som er brukbar forklaring på atferd hos hunder. Full artikkel finner du i Bradshaw et al. (2009).
Hovedpunkter
Hvor kommer dominansteorien fra?
- Tidlige studier av ulv i fangenskap mente at det var en rigid sosial struktur som ble vedlikeholdt av aggresjon
- Disse funnene ble overført til hund ettersom ulven var hundens opphav
- Denne teorien ble deretter overført til relasjonen mellom hunder og mennesker, og at hunden så sitt forhold til mennesket i relasjon til den relative statusen til hunden
Hva er problemet med denne teorien?
- Nyere studier av ulver har avdekket at den normal sosial gruppering hos ulver er en samarbeidende familiegruppe som består av foreldre og avkom, hvor det forekommer ytterst lite aggresjon
- Hunder har forandret seg veldig gjennom domestiseringen og en gruppe ferrale hunder har ikke den samme sosiale struktur som det ulver har.
- Studier av samhandling mellom hunder viser ikke at de har noe fast hierarkisk forhold til hverandre, men heller en relasjon som er basert på læring.
Hvor kom “dominans teorien” fra?
Det er viktig å legge merke til hvor tanken om dominansteori opprinnelig kom fra, ettersom det vil hjelpe til med å forklare debatten bak bruken av det i dag. Konseptet med dominansteori er historisk vell etablert innenfor etologien – studiet av naturlig atferd hos dyr. Dominans ble brukt til å beskrive relasjoner mellom individer, hvor en av to dyr ble observert å vinne en viktig ressurs i en konkurransesituasjon.
Over tid så man at det å bruke denne teorien på mer komplekse arter ble vanskelig fordi forholdet ikke alltid var konsekvent. Med andre ord, selv om hund A mest sannsynlig vil vinne over en motstander i en konkurranse om en attraktiv ressurs, så kan hund B vinne over en annen. Det har vist seg at hos sosiale arter så er det andre faktorer som ser ut til å være mer influerende på utfallet av konkurransesituasjonen. Utfallet av en konkurransesituasjon om mat kan være påvirket av hvor sulten det enkelte dyret er. Evnen til å gjenkjenne og å lære ulike signaler som kan si noe om hvordan andre hunder kan agere i ulike situasjoner kan også påvirke utfallet av konkurransesituasjonen. Derfor blir Dominans en veldig forenklet modell for å beskrive interaksjonen mellom sosiale arter. Innen etologien er det nå utviklet mer komplekse modeller som brukes for å forklare sosial organisering (for eksempel Van Doorn et al. 2003).
Dominans ble brukt for å beskrive hundeatferd ved å overføre det man hadde observert hos ulv i fangenskap til hund. Disse ulvene var en kunstig sammensatt gruppe som også ikke hadde noen mulighet til å komme seg bort fra de andre (Mech 1999). Resultatet av disse studiene foreslo at det fantes en rigid hierarki hvor spesielle individer som “alfa” hadde prioritet, og at disse vedlikeholdt den sosiale strukturen gjennom å vise aggresjon ovenfor de andre (Zimen 1975).
Ettersom ulven er opphavet til hunden foreslo de som var interessert i hund at liknende sosial struktur måtte finnes hos hund. Og at etableringen av slike grupper var basert på hunden iboende trang til å bli leder, eller alfa i denne gruppen.
Denne forståelsen av hundens atferd ble så vell etablert at den også ble overført til relasjonen mellom menneske og hund, med den ideen om at hunder også anså menneskene som konkurrenter i jakten på sosial status.
Denne forståelsen av hunder har blitt bruk til å forklare atferder som strekker seg fra aggresjon, oppmerksomhetssøkende atferd, ødeleggelse av gjenstander og inventar og til og med ved problemer med å lære hunden innkalling.
Om man tror at atferden til hunden er motivert av å klatre på rangstigen og kontrollere eller dominere eieren sin, så vil dette føre til den konklusjonen at eieren må dominere over hunden for å gjøre noe med problemet.
Denne tolkningen av hundens atferd har en tendens til å motivere for treningsteknikker basert på straff og makt for å ”vise hunden hvem som er sjefen” (f.eks. Kovary 1999).
Men som vi skal se videre i artikkelen vet vi at slik bruk av “dominans teori” for å forklare hundens atferd er basert på vage antakelser, og at det derfor er viktig å evaluere på nytt de teknikkene vi bruker i hundetrening. Det er viktig at de teknikkene vi bruker ikke bare er effektive, men også tar hensyn til hundens velferd.
Ny forståelse for ulevatferd
Nyere forskning som er basert på viltlevende populasjoner av ulv foreslår at gruppen er mer basert på samarbeidende familiegrupper, hvor et ynglende par produserer valper og at andre familiemedlemmer hjelper til med oppfostringen av valpene (Mech and Boitani 2003).
Denne spesielle reproduksjonsstrategien er adaptiv til deres økologiske nisje. Selv om det fører til at færre valper blir født, så investerer de mer i hver valp slik at dere fører til en større sannsynlighet for overlevelse.
Selv om den naturlige sosiale grupperingen hos ulver er basert på samarbeid i familiegruppen hvor det er foreldrene som guider avkommene i utviklingen av sosiale ferdigheter og jaktferdigheter. Så kan man heller se på forholdet mellom de som forelder – avkom forhold, heller enn et konkurranseforhold (Mech 2008).
I slike sosiale grupper er det ikke noen “alfa” som blir etablert gjennom styrke (Mech 2008), og det er ikke noe bevis på ulver med livsvarige dominant egenskaper (Packard 2003). Aggressiv atferd er veldig sjeldent i stabile grupper (Mech 1999), og om det skjer, så er det fleksibelt slik at konflikten baserer seg på forholdene det dreier seg om og ikke en relasjon. Ettersom ”dominans hierarki” ikke ser ut til å eksistere hos vill ulv, er argumentet om å bruke det på huden fordi den stammer fra ulven ganske svakt (Van Kerkhove 2004).
Har ferrale hunder samme sosial struktur som ulv?
Den enste antakelsen mht dominansteori er etter som ulvene er forfedrene til hunden så vil de danne samme type sosial struktur (e.g. Lindsay 2000). Men det viser seg at hunden har endret seg voldsomt i forhold til ulven gjennom domestiseringen (Miklósi 2007), og observasjoner av ferrale hunder foreslår at den sosiale strukturen ser ut ti å være helt annerledes (reviewed in Bradshaw et al. 2009). F.eks er parring helt uten restriksjoner hos ferrale hunder (Pal et al. 1999), og selv om hunden viser ”dempende signaler”, så gjør den det ovenfor medlemmer i familiegruppen, ovenfor individer i andre grupper, noe som foreslås å være en generell atferd som har den funksjonen å dempe konflikter, mer enn å være en underdanig handling for å vedlikeholde gruppens hierarkiske struktur.
Studier av ferrale hunder ser ut til å vise at domestiseringen har forandret den sosiale atferden til hunden betydelig.
Fritt levende hunder, ferrale hunder, danner ikke familiegrupper, det er ingen restriksjon mht parring, og heller ikke noen tegn til en familiestruktur som dannes rundt et ynglende par slik man finner hos ulven. Samhandling mellom individer ser ut til å være mye mer flytende, og er mer relatert til situasjon, brunstsyklus og tidligere læring om atferden hos andre.
Hva med sosial struktur hos domestiserte hunder?
Ettersom verken naturlige grupper av ulver eller frittlevende grupper med ferrale hunder ser ut til å ha en pyramidisk hierarkisk sosial struktur som en tradisjonelt beskrev at de hadde, er det vanskelig å tro at hunder har en slik struktur.
Nyere forskning mener at grupper av domestiserte hunder ikke former sosiale grupper som kan bli tolket til å være noe som minner om et dominanshierarki. Dette studiet som er beskrevet av Bradshaw et al. (2009) undersøkte interaksjonen mellom en gruppe med 19 som bodde sammen. Målet med studiet var å undersøke hvorvidt disse kastrerte domestiserte hundene, som hadde bodd sammen i minst 6 mnd og som levde såpass fritt at de kunne selv bestemme hvem de ville være sammen med, kunne danne hierarkiske struktur slik det har vært påstått i ”dominansteorien”.
Interaksjonene mellom hvert par av hunder ble kartlagt, men de viste ingen form for hierarkisk struktur. Det så derimot ut til at interaksjonen mellom hundene var lært og som kunne båre variere og ikke variere mellom ulike situasjoner. Dette kunne igjen kombinere sammen med en global sosial gruppestruktur (Bradshaw et al. 2009).
Dominans som en forklaring av atferd
Det er derfor veldig lite bevis på at sosial struktur hos domestiserte hunder er basert omkring et tradisjonelt pyramidisk sosial struktur. Dette kan se ut som et akademisk argument som har liten verdi i en hverdagslig samhandling mellom hunder og mennesker, men det reelle problemet som har reist seg er at bruken av ”dominansteori” hos hunder ikke bare blir brukt for å beskrive samhandlingen mellom individer, men også for å forklare den. Med andre ord, grunnen til at hunder viser en atferd ble beskrevet som at ”den forsøker å øke sin sosiale status”. Dette betinger at hunden danner en pyramidal sosial struktur som baserer seg på å vinne konkurranse, men forsøker de virkelig å øke sin relative status gjennom å planlegge i forveien?
Tanken om at hunder har den egenskapen at de kan etablere en abstrakt forståelse av sin egen relative status, og relatere denne til andres relative status, planlegge fremover i tid med det målet å forandre deres relative hierarkiske posisjon. Denne formen for tanke gang er virkelig veldig antropomorfistisk. Ettersom vi mennesker har et språk og en forstørret frontal cortex som gjør oss i stand til å snakke om abstrakte ideer, er det vanskelig for oss og tenke oss at vi ikke kan planlegge uten bruk av ord.
Dette er eksakt det samme argumentet at hunder som viser dempende signaler når eieren kommer hjem, og finner at hunden har gjort fra seg inne eller ødelagt noe, og viser skam og skyld, i flg vår menneskelige atferd, fordi at de tenker at de har gjort noe galt, i flg vår menneskelige atferd.
Ny forskning støtter det mange atferdskonsulenter og hundetrenere mener er hundens respons til situasjonen (en sint eier), ikke at den føler skam (Horowitz 2009).
Ettersom det er vanskelig for oss mennesker å forstå hvordan andre dyr lever og tenker uten denne evnen til tenkning, antar vi veldig lett at de tenker på samme måte som oss. Men det finnes ingen bevis på at hunder kan danne abstrakte tanker og tenke langt frem og tilbake i tid. Det er derfor en ustøttet ide at hunder kan planlegge fremtidige handlinger med det målet å modifisere deres relative status ovenfor andre individer.
Deres respons ovenfor andre hunder og mennesker er mest sannsynlig basert på læring av hvordan andre responderer i ulike situasjoner.
Hva er konsekvensene?
Det virkelige problemet, om vi tenker oss at hunden har en ”master plan” for å oppnå høyere status, er effekten som denne tanken har på eiernes respons til hunden, og deres forsøk på å trene de.
Om eieren tror at hunden gjør noe for å kontrollere dem, oppnå høyere status eller bli sjefen vil det være naturlig å sette inn tiltak som går på å korrigere eller straffe dette.
Dette relaterer seg til å gi hunden en negativ følelsesmessig tilstand, f.eks. frykt eller smerte for å få hunden til å slutte å vise en type atferd.
Beklageligvis er konseptet med ”dominans” vell etablert i historisk vitenskapelig litteratur og menigmanns bevissthet. Selv om majoriteten av hundetrenerne og atferdskonsulentene ikke lenger tror på dominansteori, finnes det noen nye forfattere som tolker spesielt aggressive signaler som dominant ettersom deres definisjoner bygger seg på eldre litteratur (for eksempel Pérez-Guisado, J. and Muñoz-Serrano, A., 2009), noe som bidrar til å vedlikehold denne teorien. I tillegg er det noen trenere som treffer mange tusen hundeeiere gjennom TV som også forfekter disse utdaterte ideene.
Konklusjon
Selv om det har blitt viden akseptert blant kvalifiserte atferdskonsulenter og hundetrenere i mange år at tolkning av hundens atferd basert på dominansmodellen baserer seg på meget tvilsom og utdatert informasjon, er denne teorien fortsatt av de som ikke har hatt muligheten til å lese den nye litteraturen og få erfaring gjennom klinisk praksis.
Denne artikkelen forklarer hvordan denne teorien oppsto pga en historisk feil i å tolke ulven atferd, sammen med en rekke antakelser om at man kan overføre dette til hunder.
Disse antakelsene har gjennom nylig studier tydelig vist seg å være feil, og moderne forståelse av hundeatferd gir oss en mye bedre forståelse av hvordan atferd utvikles. Selv om dominans ofte blir brukt som et akademisk argument, så er det viktig å forstå at måten folk forstår atferd på har veldig stor innflytelse på hvordan de behandler hundene. Det er også viktig å ta hensyn til hunden velferd.
Referanser
Bradshaw, J.W.S., Blackwell, E.J. and Casey, R.A. (2009) Dominance in domestic dogs – useful construct or bad habit? Journal of Veterinary Behaviour, Clinical Applications and Research, Volume 4, Issue 3, Pages 109-144 (May-June 2009).
Horowitz, A. (2009). Disambiguating the “guilty look”: Salient prompts to a familiar dog behaviour. Behavioural Processes, 81, 447-452.
Kovary, R., (1999). Taming the dominant dog. American Dog Trainers Network: 23 http://www.inch.com/~dogs/taming.html
Lindsay S.R., 2000. Handbook of Applied Dog Behavior and Training, Volume 1, Adaptation and Learning. Iowa State University Press, Ames, Iowa, p. 12.
Mech, L.D. (1999). Alpha status, dominance and division of labor in wolf packs. Can. J. Zool. 77, 1196-1203.
Mech, L. D. (2008). What Happened to the Term Alpha Wolf? International Wolf, Winter 2008, pp. 4-8. http://www.4pawsu.com/alphawolf.pdf
Mech, L.D. and Boitani, L. (2003). Wolf social ecology. In: Mech, L.D., Boitani, L. (Eds.), Wolves: Behavior, Ecology and Conservation. University of Chicago Press, Chicago, IL, pp.1-34.
Miklosí, Á. (2007). Human-animal interactions and social cognition in dogs. In: Jensen, P. (Ed.), The Behavioural Biology of Dogs. CAB International, Wallingford, UK, pp. 205-222.
Packard, J.M. (2003). Wolf behavior: reproductive, social and intelligent. In: Mech, L.D., Boitani, L. (Eds.), Wolves: Behavior, Ecology and Conservation. University of Chicago Press, Chicago, IL, pp. 35-65.
Pal, S.K., Ghosh, B. and Roy, S. (1998). Agonistic behaviour of free-ranging dogs (Canis familiaris) in relation to season, sex and age. Appl. Anim. Behav. Sci. 59, 331-348.
Pal, S.K., Ghosh, B. and Roy, S. (1999). Inter- and intra-sexual behaviour of free-ranging dogs (Canis familiaris). Appl. Anim. Behav. Sci. 62, 267-278.
Pérez-Guisado, J. and Muñoz-Serrano, A. (2009). Factors Linked to Dominance Aggression in Dogs. Journal of Animal and Veterinary Advances, 8 (2): 336-342
Van Doorn, G.S., Hengeveld, G.M., Weissing, F.J., (2003). The evolution of social dominance. II: Multi-player models. Behaviour, 140, 1333-1358.
Van Kerkhove, W. (2004). A fresh look at the wolf-pack theory of companion-animal dog social behavior. J. Appl. Anim. Welf. Sci. 7, 279-285.
Zimen, E. (1975). Social dynamics of the wolf pack. In: The wild canids: their systematics, behavioral ecology and evolution. Edited by M. W. Fox. Van Nostrand Reinhold Co., New York. pp. 336-368.
onsdag 16. desember 2009
Pressemelding fra NAS vedr Cesar Millan
Ledende organisasjoner internasjonalt innen dyrevelferd, atferd og veterinærmedisin advarer mot å trene hunder med metoder som forårsaker smerte og frykt, herunder noen av metodene som brukes av ”hundehviskeren” Cesar Millan i programmet ”Hundehviskeren”, som bl.a. sendes på TV Norge.
I England har veldedige organisasjoner, bl.a. the Royal Society for the Prevention of Cruelty to Animals, gått sammen med den engelske kennelklubben, veterinærorganisasjoner (British Small Animal Veterinary Association), og atferdskonsulenter (Association of Pet Behaviour Counsellors) for å uttrykke dyp bekymring for treningsmetoder som utgjør en alvorlig velferdstrussel for hunden og en betydelig risiko for hundeeiere som forsøker å anvende dem.
NAS (Norsk Atferdsgruppe for Selskapsdyr) støtter denne advarselen.
Cesar Millan og Dyrevelferdsloven
Straffebaserte treningsmetoder, som har blitt observert brukt av Cesar Millan, går ut på å gi hunden en ubehagelig opplevelse for å hindre (uønsket) atferd. Slike treningsmetoder kan inkludere bruk av pigghalsbånd eller halsbånd som gir elektriske støt, kvelning av hunden ved hjelp av renneløkker (struphalsbånd) som stenger av eller begrenser lufttilgangen, og å presse hunden i bakken. Bruk av slike metoder truer hundens velferd, og er i mange tilfeller i strid med norsk dyrevelferdslovgivning, som forbyr å utsette dyr for frykt, skade eller unødige påkjenninger i forbindelse med trening, sier leder i NAS, Espen Gudim. Bruk av elektrisk strøm i trening av hund er for eksempel eksplisitt forbudt i Norge, med unntak trening for å forhindre jaging av sau og klovvilt. Straffebaserte treningsmetoder kan dessuten forverre de atferdsproblemene man forsøkte å løse, noe som utsetter hundeeieren for betydelig risiko. Flere vitenskapelige studier har funnet en sammenheng mellom bruk av aversjonsbaserte treningsmetoder og forekomst av uønsket atferd hos hund.
Organisasjonene hevder at bruk av slike treningsmetoder ikke bare er uakseptabelt ut fra dyrevelferdshensyn, men også unødvendig for å oppnå endring av uønsket atferd hos hund. Ansvarlige hundetrenere både i England og Norge bruker belønningsbaserte metoder for å trene hunder på en svært effektiv måte. Når hunden viser atferd som hundeeieren finner uakseptabel, for eksempel at hunden er aggressiv eller ødelegger ting, vil kompetente atferdsterapeuter kunne oppnå langsiktige endringer i atferden ved hjelp av veletablerte og veldokumenterte treningsmetoder som ikke utsetter hunden for smerte eller frykt.
Kompetente atferdskonsulenter
Vi i Norsk Atferdsgruppe for Selskapsdyr (NAS) slutter oss til denne vurderingen. Vi oppfordrer hundeiere til å nøye vurdere hvilke metoder de bruker i trening av hunden og hvor de velger å søke hjelp for atferdsproblemer. Alle kan kalle seg ”atferdseksperter”, ”atferdsterapeuter” e.l., men vi i NAS mener at kun kvalifiserte personer bør behandle hunder med atferdsproblemer, dvs personer med oppdatert kunnskap, trenerferdigheter og erfaring. Vi anbefaler at hundeeiere tar kontakt med sin veterinær, som kan henvise til en kompetent hundetrener eller atferdskonsulent. NAS har opprettet en sertifiseringsordning for atferdskonsulenter, der kravene til kompetanse skal kunne gi klienten en garanti for at konsulenten har kunnskap, trenerferdigheter og erfaring i tillegg til holdninger der en tar både hundens og eierens velferd i betraktning. Les mer på http://www.nafs.no/
Mer informasjon om:
• Misforståelser om bruk av straffebaserte metoder
• Utvikling av aggresjoner hos hund
• Bivirkninger assosiert med bruk av straff
• Hvordan finne en kompetent hundetrener eller atferdskonsulent
finner du på http://www.dogwelfarecampaign.org/ fra kl 12.00 15.12.2009
Referanser:
Eskeland, G. 2008 ”Educational methods as risk factors for problem behaviours in the dog”, Master project at School of Psychology, Animal Behaviour programme, New College Campus, The University of Southampton
Eskeland, G., Tillung, R.H., Bakken, M. 2007 ”The importance of consistency in the training of dogs. The effect of punishment, rewards, control and attitude on obedience and problem behaviours in dogs” Poster presentation at the 6th International Veterinary Behaviour Meeting & European College of Veterinary Behavioural Medicine-Companion Animals, European Society of Veterinary Clinical Ethology
Tillung, R.H., 2006. Reward is suitable to achieve an obedient dog. Unpublished MSc thesis. Dept of Animal & Aquacultural Sciences, The Norwegian University of Life Science.
Owner re-directed aggression following use of an electric shock collar.
Partial hanging of dog and pinning it to the floor.
Aggressive dog being pinned to the floor.
For mer informasjon:
Leder i NAS: Espen Gudim, tlf: 982 65 895, e-post: espen.gudim@dinbestevenn.no
lørdag 14. november 2009
Burbruk
For 10-15 år siden og tidligere var det sjeldent man brukte bur til hund. I hvert fall innendørs. I de siste årene har bruk av bur blitt mer og mer vanlig og det ser nesten ut til at det kjøpes sammen med bånd og matskåler til valpen. Oppdrettere, hundetrenere og veterinærer anbefaler dette i stor grad også.
Rådet for dyreetikk skrev for noen år siden at de var betenkt til den utstrakte bruken av bur, spesielt i tilfeller når hunden var oppstallet i bur når familien er på jobb og når de sover om natten. Dette kan raskt bli 16-20 timer pr døgn i bur.
Jeg synes bur kan være fint i noen sammenhenger. For eksempel er det fint å bruke bur i bilen, det har med sikkerhet å gjøre. Samtidig er det også praktisk da man kan stable bagasje rundt og over buret.
Andre situasjoner kan være som et ledd i å lære hunden å være husren, for hunder som er under behandling for enkelte atferdsproblemer og som nødløsning/sikkerhet når man skal skjerme hunden/gjestene mot hverandre eller man har med hunden bort på besøk.
Målet bør være at hunden ikke skal bruke bur hjemme. Og har hunden et atferdsproblem som gjør det hensiktsmessig å bruke bur bør man samtidig sette inn tiltak slik at man på sikt ikke trenger bur.
Om man velger å bruke bur må man velge et bur som er av riktig størrelse og kvalitet som passer til bruket. Hunden skal kunne ligge med bena utstrakt på siden.
Rådet for dyreetikk skrev for noen år siden at de var betenkt til den utstrakte bruken av bur, spesielt i tilfeller når hunden var oppstallet i bur når familien er på jobb og når de sover om natten. Dette kan raskt bli 16-20 timer pr døgn i bur.
Jeg synes bur kan være fint i noen sammenhenger. For eksempel er det fint å bruke bur i bilen, det har med sikkerhet å gjøre. Samtidig er det også praktisk da man kan stable bagasje rundt og over buret.
Andre situasjoner kan være som et ledd i å lære hunden å være husren, for hunder som er under behandling for enkelte atferdsproblemer og som nødløsning/sikkerhet når man skal skjerme hunden/gjestene mot hverandre eller man har med hunden bort på besøk.
Målet bør være at hunden ikke skal bruke bur hjemme. Og har hunden et atferdsproblem som gjør det hensiktsmessig å bruke bur bør man samtidig sette inn tiltak slik at man på sikt ikke trenger bur.
Om man velger å bruke bur må man velge et bur som er av riktig størrelse og kvalitet som passer til bruket. Hunden skal kunne ligge med bena utstrakt på siden.
onsdag 11. november 2009
Kastrering
- en lettvint løsning på atferdsproblemer, eller en katalysator for problemer?
Også i dag fikk vi en telefon fra en fortvilet hundeeier. Hundeeieren har en hannhund som i utgangspunktet var aggressiv mot enkelte andre hannhunder. Hundeeieren hadde nå kastrert hunden etter å ha fått dette rådet fra flere hold.
Etter kastreringen hadde imidlertid situasjonen bare blitt verre. Hunden er blitt betydelig mer aggressiv i møte med andre hunder. Fra å være aggressiv mot enkelte hannhunder, er hunden i dag aggressiv mot alle hannhunder og i tillegg har den blitt aggressiv mot tisper.
Dette er dessverre ikke et enkeltstående tilfelle. Det virker som om hunder kastreres over en lav sko for tiden.
Her i Manimal ser vi oftere og oftere at hunder med atferdsproblemer blir kastrert, og at problematferden har blitt verre etter kastreringen. Vi får inn hunder til konsultasjon som har blitt kastrert for tvangsnevroser, separasjonsangst, frykt for fyrverkeri, aggresjon mot fremmede mennesker, konflikter mellom hund og barn i familien, hunder som løper etter biler, hunder som graver i hagen, spiser stein eller bjeffer når det ringer på.
I alle disse tilfelle har kastreringen dessverre ført til en forverring av atferdsproblemet.
Det virker som om det verserer noen myter om kastrering som løsning på atferdsproblemer. Vi vil her presentere noen av mytene, og forklare hvorfor kastrering ikke er en universalløsning ved atferdsproblemer.
Myte 1: ”Kastrering hjelper mot aggresjon hos hannhund”
Den vanligste atferdsmessige årsaken til kastrering, slik vi erfarer på vår atferdsklinikk, er aggresjon mot andre hunder. Aggresjon mellom hunder kan ha mange ulike årsaker. Aggresjonen kan være territorielt motivert, beskyttende, det kan være smerterelatert aggresjon, frustrasjon, statusrelatert aggresjon, fryktaggresjon osv.
Den vanligste årsaken til aggresjon ovenfor fremmede hunder er frykt.
Hunder kan ha manglende erfaring med andre hunder, eller hunden kan ha hatt en eller flere dårlig erfaringer i møte med andre hunder. Fryktaggresjon oppstår ofte i forbindelse med kjønnsmodning og retter seg først og fremst mot samme kjønn og utvikler seg vanligvis til også å omfatte motsatt kjønn.
Ettersom fryktaggresjon oppstår i forbindelse med kjønnsmodning er det lett å tenke at dette har med kjønnshormoner å gjøre. Det vi da må være klar over er at hunden i samme periode er i sin andre fryktperiode. I tillegg til seksuelt motiverte atferder vil altså fryktatferder også kunne oppstå i den samme perioden, uten at dette har noe med kjønnshormonene å gjøre.
Kastrerer du en hannhund som har fryktaggresjon, er sannsynligheten stor for at hunden vil bli verre i møte med andre hunder etter kastreringen.
Kastreringen senker nemlig terskelen for frykt, slik at en fryktaggresjon med stor sannsynlighet blir sterkere.
Det finnes også eksempler på hunder som har fryktaggresjon ovenfor andre hunder og er noe reservert ovenfor fremmede mennesker, som etter kastrering utvikler fryktaggresjon også ovenfor mennesker.
Testosteron og atferd
Testosteron gjør at hunden får en økt terskel for frykt og smerte.
Dette betyr at så lenge hannhunden produserer testosteron (ikke kastrert), skal det mer til for at hunden blir redd, og opplever noe som smertefullt. Enkelt sagt – testosteronet gjør hannhunden modigere.
Etter kastrering får hunden en senket terskel for frykt og smerte.
Dette betyr at for en kastrert hannhund (som ikke lenger produserer testosteron), skal det mindre til for at hunden blir redd, og opplever noe som smertefullt. Enkelt sagt – en kastrert hannhund blir lettere redd og opplever lettere smerte.
Myte 2: ”Kastrering hjelper mot typiske hannhund-atferder”
Ettersom hannhunder har et høyere nivå at testosteron (mannlig kjønnshormon) enn det tisper har og det å kastrere vil føre til en reduksjon av testosteron, er det for mange nærliggende å tenke at kastrering vil påvirke ”typiske hannhundatferder”.
Hva er såkalte ”typiske hannhundatferder”? Undersøkelser viser at hannhunder oftere viser aggresjon ovenfor eier, aggresjon mot andre hunder, territoriell aggresjon, glefsing mot barn, de ødelegger oftere ting har et høyere aktivitetsnivå generelt.
Om vi tenker oss at testosteron påvirker typiske hannhundatferder, da kan disse atferdene bli sterkt påvirket av kastrering. Men dessverre, det er ikke så enkelt. Alle atferdene nevnt over kan nemlig ha helt andre årsaker enn testosteron-påvirkning. Og i slike tilfeller vil ikke kastrering forbedre problemstillingen.
Myte 3: ”Kastrering hjelper mot seksuelle hannhunder”
En undersøkelse viste at kastrering påvirker atferder som er seksuelt motivert. Seksuelt motiverte atferder er f.eks. å rømme for å løpe etter tisper med løpetid, være veldig opptatt av lukter og urinmarkering, statusmotivert aggresjon mot andre hunder (når de konkurrerer om tispenes gunst) eller det å ri på andre hunder.
En hannhund kan være mer eller mindre seksuell fordi det er noe som ligger i rasen, linjen eller familien – altså at det er arvelig.
Testosteron eller maskulin hjerne?
Under fosterutviklingen starter produksjonen av testosteron. Dette hormonet gjør hjernen mer maskulin og mer sensitiv for testosteron. Testosteronet flyter også ut i fostervæsken og vil kunne påvirke nabovalpene. I kull hvor hannvalpen ligger mellom to andre hannvalper, vil konsentrasjonen av testosteron bli høyere og valpen vil kunne bli noe mer maskulin. Dette kalles intrauterin posisjon.
Hannhundens maskuline og seksuelle atferd kan derfor komme av hvor han lå blant sine brødre, og det er hans maskuline hjerne som vil kunne gjøre han mer seksuell – ikke mengden testosteron som produseres.
Testosteron eller læring?
En hannhund som har vist seksualatferd i ulike situasjoner vil også lære av de erfaringene han gjør seg. Derfor vil den hormonelle innflytelsen av atferden blir noe mindre med tiden ettersom hunden lærer. Det er som eksempel gjennomført et studium på hannhunder som hadde paret tisper. I disse tilfellene hadde kastrering liten påvirkning på hundens seksualatferd ovenfor tispene.
Andre årsaker til seksuell atferd
Kryptorkide hunder, dvs. hunder som har en eller begge testiklene inne i buken, vil kunne produsere mer testosteron da testiklene holder en høyere temperatur enn vanlig. Vi skal heller ikke se bort fra ulike helseproblemer som kan føre til økt testosteron produksjon.
Konklusjon
Det finnes altså flere ulike årsaker til at hannhunder viser ulik grad av seksuell atferd bl.a. arv, læring, helse og kjønnsfordeling i kullet. Kastrering på seksuelt motiverte atferder vil derfor ha ulik effekt avhengig av alder, helse, kjønnsfordeling i kullet og arv.
Myte 4: ”Når kjemisk kastrering fungerer bra, vil også kirurgisk kastrering hjelpe”
Mange hundeeiere vi har hatt inne til konsultasjon for atferdsproblemer har valgt kirurgisk kastrering etter først å ha testet med kjemisk kastrering.
Det vanligste ved kjemisk kastrering er at hunden får en injeksjon av kjønnshormonet progesteron. Progesteron hemmer testosteron, men det er viktig å være klar over at progesteron også har en påvirking på atferd i seg selv. Progesteron har nemlig en hemmende effekt på stressreaksjoner, eller sagt med andre ord:
Progesteron har en angstdempende og smertedempende effekt på hunden.
Har hunden fryktaggresjon eller er redd i utgangspunket, er det derfor flere som har sett at atferdsproblemet har blitt betydelig redusert ved bruk av kjemisk kastrering (progesteron.)
Når de så utfører kirurgisk kastrering og ikke får den samme positive effekten, kan dette skyldes at kirurgisk kastrering ikke gir den samme angstdempende og smertedempende effekten som kjemisk kastrering gir.
At en hund har god effekt med kjemisk kastrering behøver altså ikke si noe om hvilket resultat kirurgisk kastrering vil gi. Har hunden fryktaggresjon eller er redd i utgangspunket, er det stor sannsynlighet for at dette blir verre etter kirurgisk kastrering, noe vi ser ofte her hos oss.
Myte 5: ”Det hjelper å kastrere en stresset hannhund”
En stresset hund eller en hund med et høyt aktivitetsnivå kan være stresset av andre årsaker enn testosteron. Er hunden er stresset i perioder med løpetid i nærheten er det nærliggende å tro at dette kan være seksuelt motivert.
Men hunden kan også stresse av andre årsaker. Vi ser ofte at angst, frykt, territoriell eller beskyttelsesaggresjon er årsaker. I tillegg er det en rekke medisinske årsaker som Hypertyriodisme, matallergi, demens eller at det rett og slett er normalt for rasen. Enkelte hunder kan også være lite aktivisert og har derfor et høyt aktivitetsnivå. Og vi må heller ikke se bort fra at atferden rett og slett er lært.
Kastrering vil sannsynligvis ha positiv effekt på hannhundens stress når tisper har løpetid, men den vil ha uheldig effekt om hunden er redd eller har angst. På de andre atferdene vil vi muligens ikke se noen særlig effekt.
Dilemma
En dalmatinerhannhund vi hadde på klinikken i vinter fikk diagnosen statusrelatert aggresjon og fryktaggresjon ovenfor mennesker. Dette var et dilemma. Kastrering ville kanskje være et bra tiltak for statusrelatert aggresjon, men det vil være et dårlig tiltak for fryktaggresjon. Vi anbefalte derfor ikke å kastrere.
En Rottweiler vi hadde på atferdskonsultasjon hadde også fryktaggresjon ovenfor fremmede hunder, men i tillegg hadde hunden den ene testikkelen oppe i buken. Vanligvis anbefaler veterinæren å kastrere slike hunder, men vi frarådet hundeeier å kastrere ettersom vi anså en større fare med forverring av atferdsproblemet enn mulige konsekvenser av å være kryptorkid. Etter kort tid ble hunden kastrert etter veterinærens anbefalning pga kryptorkisme. Aggresjonen til hunden ble betydelig verre og eierne valgte å avlive hunden.
Konklusjon
Ettersom hormonell innflytelse på atferd er sammensatt og kompleks, og at atferd også styres av arv, tidlige erfaringer, emosjoner og læring, vil også effekten av kastrering har varierende effekt.
Kastrering på atferder som er seksuelt motivert vil kunne ha effekt om kastreringen skjer tidlig slik at læring har fått begrenset effekt på atferden.
Kastrering på atferder som ikke er seksuelt motivert vil ha liten eller ingen effekt. Og på atferder hvor frykt og angst er involvert vil atferden kunne bli verre.
Har du kastrert så har du kastrert. Det er derfor viktig at det stilles en atferdsdiagnose før evt. kastrering gjennomføres.
Også i dag fikk vi en telefon fra en fortvilet hundeeier. Hundeeieren har en hannhund som i utgangspunktet var aggressiv mot enkelte andre hannhunder. Hundeeieren hadde nå kastrert hunden etter å ha fått dette rådet fra flere hold.
Etter kastreringen hadde imidlertid situasjonen bare blitt verre. Hunden er blitt betydelig mer aggressiv i møte med andre hunder. Fra å være aggressiv mot enkelte hannhunder, er hunden i dag aggressiv mot alle hannhunder og i tillegg har den blitt aggressiv mot tisper.
Dette er dessverre ikke et enkeltstående tilfelle. Det virker som om hunder kastreres over en lav sko for tiden.
Her i Manimal ser vi oftere og oftere at hunder med atferdsproblemer blir kastrert, og at problematferden har blitt verre etter kastreringen. Vi får inn hunder til konsultasjon som har blitt kastrert for tvangsnevroser, separasjonsangst, frykt for fyrverkeri, aggresjon mot fremmede mennesker, konflikter mellom hund og barn i familien, hunder som løper etter biler, hunder som graver i hagen, spiser stein eller bjeffer når det ringer på.
I alle disse tilfelle har kastreringen dessverre ført til en forverring av atferdsproblemet.
Det virker som om det verserer noen myter om kastrering som løsning på atferdsproblemer. Vi vil her presentere noen av mytene, og forklare hvorfor kastrering ikke er en universalløsning ved atferdsproblemer.
Myte 1: ”Kastrering hjelper mot aggresjon hos hannhund”
Den vanligste atferdsmessige årsaken til kastrering, slik vi erfarer på vår atferdsklinikk, er aggresjon mot andre hunder. Aggresjon mellom hunder kan ha mange ulike årsaker. Aggresjonen kan være territorielt motivert, beskyttende, det kan være smerterelatert aggresjon, frustrasjon, statusrelatert aggresjon, fryktaggresjon osv.
Den vanligste årsaken til aggresjon ovenfor fremmede hunder er frykt.
Hunder kan ha manglende erfaring med andre hunder, eller hunden kan ha hatt en eller flere dårlig erfaringer i møte med andre hunder. Fryktaggresjon oppstår ofte i forbindelse med kjønnsmodning og retter seg først og fremst mot samme kjønn og utvikler seg vanligvis til også å omfatte motsatt kjønn.
Ettersom fryktaggresjon oppstår i forbindelse med kjønnsmodning er det lett å tenke at dette har med kjønnshormoner å gjøre. Det vi da må være klar over er at hunden i samme periode er i sin andre fryktperiode. I tillegg til seksuelt motiverte atferder vil altså fryktatferder også kunne oppstå i den samme perioden, uten at dette har noe med kjønnshormonene å gjøre.
Kastrerer du en hannhund som har fryktaggresjon, er sannsynligheten stor for at hunden vil bli verre i møte med andre hunder etter kastreringen.
Kastreringen senker nemlig terskelen for frykt, slik at en fryktaggresjon med stor sannsynlighet blir sterkere.
Det finnes også eksempler på hunder som har fryktaggresjon ovenfor andre hunder og er noe reservert ovenfor fremmede mennesker, som etter kastrering utvikler fryktaggresjon også ovenfor mennesker.
Testosteron og atferd
Testosteron gjør at hunden får en økt terskel for frykt og smerte.
Dette betyr at så lenge hannhunden produserer testosteron (ikke kastrert), skal det mer til for at hunden blir redd, og opplever noe som smertefullt. Enkelt sagt – testosteronet gjør hannhunden modigere.
Etter kastrering får hunden en senket terskel for frykt og smerte.
Dette betyr at for en kastrert hannhund (som ikke lenger produserer testosteron), skal det mindre til for at hunden blir redd, og opplever noe som smertefullt. Enkelt sagt – en kastrert hannhund blir lettere redd og opplever lettere smerte.
Myte 2: ”Kastrering hjelper mot typiske hannhund-atferder”
Ettersom hannhunder har et høyere nivå at testosteron (mannlig kjønnshormon) enn det tisper har og det å kastrere vil føre til en reduksjon av testosteron, er det for mange nærliggende å tenke at kastrering vil påvirke ”typiske hannhundatferder”.
Hva er såkalte ”typiske hannhundatferder”? Undersøkelser viser at hannhunder oftere viser aggresjon ovenfor eier, aggresjon mot andre hunder, territoriell aggresjon, glefsing mot barn, de ødelegger oftere ting har et høyere aktivitetsnivå generelt.
Om vi tenker oss at testosteron påvirker typiske hannhundatferder, da kan disse atferdene bli sterkt påvirket av kastrering. Men dessverre, det er ikke så enkelt. Alle atferdene nevnt over kan nemlig ha helt andre årsaker enn testosteron-påvirkning. Og i slike tilfeller vil ikke kastrering forbedre problemstillingen.
Myte 3: ”Kastrering hjelper mot seksuelle hannhunder”
En undersøkelse viste at kastrering påvirker atferder som er seksuelt motivert. Seksuelt motiverte atferder er f.eks. å rømme for å løpe etter tisper med løpetid, være veldig opptatt av lukter og urinmarkering, statusmotivert aggresjon mot andre hunder (når de konkurrerer om tispenes gunst) eller det å ri på andre hunder.
En hannhund kan være mer eller mindre seksuell fordi det er noe som ligger i rasen, linjen eller familien – altså at det er arvelig.
Testosteron eller maskulin hjerne?
Under fosterutviklingen starter produksjonen av testosteron. Dette hormonet gjør hjernen mer maskulin og mer sensitiv for testosteron. Testosteronet flyter også ut i fostervæsken og vil kunne påvirke nabovalpene. I kull hvor hannvalpen ligger mellom to andre hannvalper, vil konsentrasjonen av testosteron bli høyere og valpen vil kunne bli noe mer maskulin. Dette kalles intrauterin posisjon.
Hannhundens maskuline og seksuelle atferd kan derfor komme av hvor han lå blant sine brødre, og det er hans maskuline hjerne som vil kunne gjøre han mer seksuell – ikke mengden testosteron som produseres.
Testosteron eller læring?
En hannhund som har vist seksualatferd i ulike situasjoner vil også lære av de erfaringene han gjør seg. Derfor vil den hormonelle innflytelsen av atferden blir noe mindre med tiden ettersom hunden lærer. Det er som eksempel gjennomført et studium på hannhunder som hadde paret tisper. I disse tilfellene hadde kastrering liten påvirkning på hundens seksualatferd ovenfor tispene.
Andre årsaker til seksuell atferd
Kryptorkide hunder, dvs. hunder som har en eller begge testiklene inne i buken, vil kunne produsere mer testosteron da testiklene holder en høyere temperatur enn vanlig. Vi skal heller ikke se bort fra ulike helseproblemer som kan føre til økt testosteron produksjon.
Konklusjon
Det finnes altså flere ulike årsaker til at hannhunder viser ulik grad av seksuell atferd bl.a. arv, læring, helse og kjønnsfordeling i kullet. Kastrering på seksuelt motiverte atferder vil derfor ha ulik effekt avhengig av alder, helse, kjønnsfordeling i kullet og arv.
Myte 4: ”Når kjemisk kastrering fungerer bra, vil også kirurgisk kastrering hjelpe”
Mange hundeeiere vi har hatt inne til konsultasjon for atferdsproblemer har valgt kirurgisk kastrering etter først å ha testet med kjemisk kastrering.
Det vanligste ved kjemisk kastrering er at hunden får en injeksjon av kjønnshormonet progesteron. Progesteron hemmer testosteron, men det er viktig å være klar over at progesteron også har en påvirking på atferd i seg selv. Progesteron har nemlig en hemmende effekt på stressreaksjoner, eller sagt med andre ord:
Progesteron har en angstdempende og smertedempende effekt på hunden.
Har hunden fryktaggresjon eller er redd i utgangspunket, er det derfor flere som har sett at atferdsproblemet har blitt betydelig redusert ved bruk av kjemisk kastrering (progesteron.)
Når de så utfører kirurgisk kastrering og ikke får den samme positive effekten, kan dette skyldes at kirurgisk kastrering ikke gir den samme angstdempende og smertedempende effekten som kjemisk kastrering gir.
At en hund har god effekt med kjemisk kastrering behøver altså ikke si noe om hvilket resultat kirurgisk kastrering vil gi. Har hunden fryktaggresjon eller er redd i utgangspunket, er det stor sannsynlighet for at dette blir verre etter kirurgisk kastrering, noe vi ser ofte her hos oss.
Myte 5: ”Det hjelper å kastrere en stresset hannhund”
En stresset hund eller en hund med et høyt aktivitetsnivå kan være stresset av andre årsaker enn testosteron. Er hunden er stresset i perioder med løpetid i nærheten er det nærliggende å tro at dette kan være seksuelt motivert.
Men hunden kan også stresse av andre årsaker. Vi ser ofte at angst, frykt, territoriell eller beskyttelsesaggresjon er årsaker. I tillegg er det en rekke medisinske årsaker som Hypertyriodisme, matallergi, demens eller at det rett og slett er normalt for rasen. Enkelte hunder kan også være lite aktivisert og har derfor et høyt aktivitetsnivå. Og vi må heller ikke se bort fra at atferden rett og slett er lært.
Kastrering vil sannsynligvis ha positiv effekt på hannhundens stress når tisper har løpetid, men den vil ha uheldig effekt om hunden er redd eller har angst. På de andre atferdene vil vi muligens ikke se noen særlig effekt.
Dilemma
En dalmatinerhannhund vi hadde på klinikken i vinter fikk diagnosen statusrelatert aggresjon og fryktaggresjon ovenfor mennesker. Dette var et dilemma. Kastrering ville kanskje være et bra tiltak for statusrelatert aggresjon, men det vil være et dårlig tiltak for fryktaggresjon. Vi anbefalte derfor ikke å kastrere.
En Rottweiler vi hadde på atferdskonsultasjon hadde også fryktaggresjon ovenfor fremmede hunder, men i tillegg hadde hunden den ene testikkelen oppe i buken. Vanligvis anbefaler veterinæren å kastrere slike hunder, men vi frarådet hundeeier å kastrere ettersom vi anså en større fare med forverring av atferdsproblemet enn mulige konsekvenser av å være kryptorkid. Etter kort tid ble hunden kastrert etter veterinærens anbefalning pga kryptorkisme. Aggresjonen til hunden ble betydelig verre og eierne valgte å avlive hunden.
Konklusjon
Ettersom hormonell innflytelse på atferd er sammensatt og kompleks, og at atferd også styres av arv, tidlige erfaringer, emosjoner og læring, vil også effekten av kastrering har varierende effekt.
Kastrering på atferder som er seksuelt motivert vil kunne ha effekt om kastreringen skjer tidlig slik at læring har fått begrenset effekt på atferden.
Kastrering på atferder som ikke er seksuelt motivert vil ha liten eller ingen effekt. Og på atferder hvor frykt og angst er involvert vil atferden kunne bli verre.
Har du kastrert så har du kastrert. Det er derfor viktig at det stilles en atferdsdiagnose før evt. kastrering gjennomføres.
Abonner på:
Innlegg (Atom)