Ulike arter vil sannslynligvis reagere ulikt på kastrering. Hos arter som har kjønnsdimorfisme er hannen oftere mer aggressiv i perioder hvor det er parringstid, dette er f.eks hjort og tiur. Disse samles på spillplasser hvor de konkurrerer om hunnenes gunst. Det har vist seg at hos kjønnsdiformiske arter så har de høyere testosteronproduksjon i perioder som fører til en mer konkurransemotivert aggresjon.
Hos arter som er monogame er det en fordel at hannen også viser omsorg for avkommet og blir hos hunnen. Disse artene har et naturlig lavere testosteronnivå og de vil være mindre aggressive. Ulven lever i monogame par, og hunden er dens nærmeste slektning.
I tillegg til artene over har vi også arter som er midt i mellom, mennesker, hester og katter. Hester lever i haremsflokker hvor en hingst har førsterett til å parre seg med disse. Katter er terretorielle, og hvor en hannkatt har overlappende terretorier med flere hunnkatter. Mennesker kan både være monogame og polygame.
Tanken er altså at arter som lever i monogame par naturlig en mindre aggressive mot artsfrender og det er heller ikke et like stort behov for kastrering.
Katter kastrerer man primært pga populasjonskontroll. Man ønsker ikke ukontrollert formering av katter. Så her må man faktiske velge mellom storstilt avlivning av kattunger (eller voksne) eller kastrering.
I Nord-Amerika anbefaler man å kastrere hunder av samme årsak som vi kastrerer katter. Der har de utfordringer med løshunder og uønsket formering. Her hjemme er dette ikke noe problem.
Andre arter vi kastrerer er gris, det er for å unngå rånesmak på kjøttet. Av og til kastrerer man okser slik at de kan gå ute på beite om sommeren sammen med andre kastrater, kviger og kalver.
Kastrering av ulike arter handler om at man har vurdert fordeler og ulemper. Atferden til de ulike artene er ulik, og også effekten av kastrering. Noen ganger er fordelene såpass store at valget blir enkelt. Andre ganger er ikke valget nødvendigvis så åpenbart, slik som med hund.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar